Paradise Lost
At the Mill
Nuclear Blast

 

Seksten låter plukket fra en karriere som spenner like mange fullverdige plateutgivelser. Med en slik forutsetning kan det være vanskelig å gjøre alle til lags. Likevel vil en kunne påstå at det er nettopp det Paradise Lost gjør, selv når de forsøker å legge demper på den lystige sommerstemningen de fleste sikkert kjenner nå som kalenderen viser juli måned.

Det som kanskje fascinerer mest med denne platen er nettopp hvordan bandet har klart å blande sammen låter fra hele karrieren, fra alle de ulike inkarnasjonene av bandet, og det helt sømløst. Ja, selv bandets omdiskuterte og pop-flørtende Host-plate har fått bidra med en låt (So Much Is Lost). Samtlige låter kler den produksjonen bandet har valgt her. Det er nok en avveiing som har blitt gjort angående å ivareta et live-sound. Ofte oppleves det at liveplater der en tydelig hører publikum mister litt av tyngden i lydbildet. At Paradise Lost her har valgt å utelukke slik utenommusikalsk stemningsskapende lyd kan nok skyldes at dette er tatt opp under Covid-19s herjinger i kulturlivet. Ergo har nok mulighetene for å huse et publikum også vært sterkt begrensede i et Storbritannia med høyt smittetrykk. Faktum er at platen er lydsporet fra en nettkonsert bandet strømmet fra øvingsstudioet sitt, The Mill Nightclub, nær bandets hjemby Halifax i West Yorkshire, England, og der var det ikke publikum. Muligens er det altså mer en logisk følge av omstendighetene enn et produksjonsvalg.

Der de gamle låtene har blitt spilt mange nok ganger til å nær sagt bli karakterisert som “gamle venner”, er det godt å erkjenne at det nyere materialet på ingen måte hverken er av dårligere kvalitet, eller svinger mindre enn de gamle klassikerene. Både Beneath Broken Earth med sin tunge dysterhet (hentet fra platen The Plague Within) og den mer energisk og drivende Blood and Chaos (hentet fra platen Medusa) er eksempler på dette. Samtidig er det neppe Paradise Lost fans som blir lei seg over å få høre gode gjennomføringer av velkjente sorte perler som Gothic, As I Die og Embers Fire. Likevel er det faktisk nyere låter som Darker Thoughts (fra fjorårets utgivelse Obsidian) som stjeler showet litt, med sine forsiktige deler med stemningfulle strykere, samtidig som bandet kjører på med full pes og Old Nick faktisk får tatt frem growlingen igjen. Waltteri Väyrynen, bandets unge trommis, også kjent som stikke-kunstner i band som Amorphis, Bloodbath og Bodom After Midnight, viser også at det er mulig å endre litt på trommemønsterene på klassikerene. Det funker faktisk bra når han gjør dem litt mer til sine egne uttrykk. Bandet har jo dessuten Greg Mackintosh som øser ut lekre leads på gitar, leads en ikke kan gå lei. Når bandet spiller Gothic med de nevnte strykere blir det aldri så lite magisk, spesielt når de også sper på med den operatiske kvinnevokalen live.

Dersom en har en litt tung dag, kan en kanskje starte med denne platen for å speile stemningen sin litt, og få litt trøst. Jeg tror nok likevel jeg ville forsøkt å modulere humøret med en spilleliste med tiltagende lystigere materiale dersom en ønsker å ivareta en emosjonsregulerende funksjon. En runde med At the Mill er nemlig virkelig ikke noe som løfter grunnstemningen. Det er vel det en kan kalle et dystert kvalitetstegn i Paradise Losts tilfelle. (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

PS: Det vil også bli sluppet en BluRay med filmopptak av konserten.

23. juni 2022 ser du Paradise Lost på Tons Of Rock i Oslo