Pestilence
Exitivm
Agonia Records

Med 35 års fartstid er det vel liten tvil om at vi her snakker om en solid dose erfaring. Nederlandske Pestilence skjenket metalfans to gavepakker på slutten av 80-tallet, nemlig thrash/death-klassikerne Malleus Maleficarum (1988) og Consuming Impulse (1989). Men også Testimony of the Ancients (1991) og Spheres (1993) oppnådde heltestatus, før bandet tok en lang pause fra 1994 til 2008. Etter pausen så flere skiver dagens lys, og Exitivm er bandets niende utgivelse. Det er fortsatt kun gitarist og vokalist Patrick Mameli som er med fra originalbesetningen, og i kjent stil har han nok en gang byttet ut alle de andre i bandet, og stiller nå med en helt ny besetning. Om de har klart å bruke dette stallskiftet til noe positivt, er vel ganske diskutabelt. Pestilence skal ha respekt for å ha utviklet seg gjennom årenes løp. Fra å kjøre heftig death/thrash metal på 80-tallet, gikk de etter hvert over til teknisk death metal, så noe streit death metal, og deretter tilbake til den tekniske utgaven, hvor de befinner seg i dag. Og for å være helt ærlig er det minimalt å kose seg med etter Consuming Impulse, for kvaliteten har vært ytterst laber. Det virker som eksperimenteringen med sjangre, har fått dem til å miste identitet og fotfeste, og flere av slippene har vært direkte flaue.

Derfor hadde undertegnede liten tro på at 2021 plutselig skulle revolusjonere synet på Pestilence. Antakelsene viste seg kjapt å stemme, ihvertfall sånn jevnt over. For å ta det hyggelige først: Exitivm er utvilsomt bandets beste siden 80-tallet, og det har mye å gjøre med at det faktisk er en del fet death metal med old school vibber til stede. Dette gjelder spesielt enkelte riff, samt vokallinjene til Patrick. Patrick har heller aldri hørtes mer ut som Martin Van Drunen enn det han gjør nå, og en slik sammenlikning er sjelden å forakte. De skal ha for å høres sinte ut, og det er mye øs her som får hodet til å bevege seg. Men likevel blir det for forutsigbart, og det blir ekstremt slitsomt å høre gjennom hele verket fra A til Å. Til og med de kjappe thrashlåtene mangler identitet, og det høres nesten ut som at riffene og trommene er kastet inn på måfå. Jeg mistenker Patrick for å begynne å gå tom for ideer, men det er bare en antakelse. Bandet har også bestemt seg for å skru opp bruken av synth, noe som gir det hele et lite flatterende maskinelt og industrielt tilsnitt. Det oppleves som om plasseringen av synthen har kommet på i siste liten for å gi låtene enten kontraster eller pompøsitet, men nei, dette funker ikke! Kanskje er det på tide å innse at best før-datoen er passert for lenge siden? (5/10)

Lars Bremnes Ese