Impaled Nazarene
Eight Headed Serpent
Osmose Productions
Syv år har det gått siden finnene sist ga ut en fullengder. Den gangen het platen Vigorous and Liberating Death, og brannalarmen tok til å ule på USF Verftet da bandet gjestet Blastfest, midt i låten Flaming Sword of Satan. Nå røyker det igjen, men er der ild?
Albumet åpner med noe som høres ut som evangelisk kristen messing fra noe afrikansk TV-predikering. Temaet handler om det uskikkelige med oralsex. Dermed kan en tidlig krysse av for to av Impaled Nazarenes faste innslag: religion og sex. Introen gir seg i det bandet dundrer avgårde med Goat of Mendes. Mendes-kulten inspirerte sannsynligvis den historiske koblingen kristne har med geiten som symbol på satan.
De av oss som kjenner Impaled Nazarene vet at finnene elsker å provosere, og at provokasjonen har hvilt tungt på nevnte seksuelle og sataniske symbolikk. Her har nok neppe trettien år i bransjen endret bandets markedsføring nevneverdig. Fascinasjonen for geiter og låter med ordet “geit” i tittelen har de tilsynelatende heller ikke glemt bort, og en tittel som Mutilation of the Nazarene Whore sier sitt.
Det bandet har slitt med siden tidlig i karrieren er konsistens. Impaled Nazarene har ikke klart å levere varer av god kvalitet med en jevn frekvens, men oppleves å ha variert tidvis voldsomt i prestasjoner, tross en viss rød tråd i form av et punkete og vilt rett-fram ekstremmetal-uttrykk. Et annet ankepunkt ved finnenes fremferd, og den som kanskje hefter mest ved dem, er at det tidvis skorter en del på den kreative fronten. Den knappe halvtimeslange affæren dette albumet har blitt, har således en styrke nettopp i sin korte varighet. Da rekker en ikke å kjede seg voldsomt, og det korte tidsintervallet begrenser hvor kreative bandet har måttet være for å holde på lytterens oppmerksomhet. På denne platen er det nemlig få nye krumspring å skimte, og hadde det ikke vært for bandets godt innarbeidede navnemerke, ville nok albumet forsvinne i glemselens grå dis.
Det finnes dog små musikalske høydepunkter, og platens avsluttende spor er et av disse. Den aktuelle låten bærer navnet Focault Pendulum, og er nær sagt en nidvise overfor de alternative. Vi snakker om de som tror jorden er flat, er motstandere av vaksiner, mistenksomme overfor utrullingen av 5G-nettet, og som benytter seg av såkalt helende krystaller, skal en tro låt-teksten. Det som skiller nevnte låt fra resten av platens temmelig ensporede materiale er litt lenger varighet, men også at tempo er skrudd ned noen hakk, og at det forekommer litt mer melodiske innslag. Resten av platen er nemlig stort sett låter i god punkeånd; korte, raske, og med få akkorder på lur.
Oppsummert er det fristende å hevde at Impaled Nazarene farlig begynner å nærme seg det å perfeksjonere middelmådighet. Muligens trengs det mer kreativ ild og mindre ildvann… (5/10)
Pål Teigland Lystrup