Helloween
Helloween
Nuclear Blast

 

Da er endelig ventetiden over for alle pumpkinheads rundt omkring i verden! Helloweens selvtitulerte skive er utvilsomt et av de mest etterlengtede slippene i 2021. Grunnen er enkel og grei at for første gang får vi et helt album med alle tre vokalistene som bandet har hatt siden oppstart. Vi snakker Kai Hansen, Michael Kiske og Andi Deris på en og samme skive! Nå har vi allerede blitt godt kjent med denne sammensetning de siste årene, siden gutta samlet seg i 2017 for Pumpkins United-turneen. Det resulterte i både plate og DVD, noe som definitivt funket for fansen.

Men nå foreligger altså et helt ferskt studioalbum med disse tre vokalheltene. Lovordene har haglet siden de på starten av april slapp første singel, den episke 12 minutter lange Skyfall. Det har også begynt å ramle inn tonnevis med flotte anmeldelser, som lovpriser det nye produktet. Det er med andre ord liten tvil om at skiva har falt i smak hos mange, ihvertfall anmeldere… Heldigvis er opplevelse av hva som er god og dårlig musikk hundre prosent subjektivt, så her kommer min fullstendig subjektive mening om Helloweens nye slipp.

Jeg starter like godt med konklusjonen: Trygt, men alt for varierende kvalitet! Etter at Skyfall kom ut, ble forventningene skrudd kraftig opp, siden akkurat den låta dro tankene rett tilbake til Keeper of the Seven Keys-æraen og fikk fram alle gode minner og følelser knyttet til de to skivene. Det skal nevnes at denne anmelderen er glad i alle tre “epoker”, så ingen sterk favorisering av “enkeltepoker” her i gården! Når derimot hele skiva har blitt fortært runde etter runde, dempet ovasjonene seg for hver gjennomhøring.

Det åpner sprekt med Out For The Glory, hvor det er fullt øs med flotte vokalprestasjoner, blandet med krystallklare gitarer , SAMT tydelig og leken bassgang av Markus Grosskopf. Et godt valg for å starte skiva, utvilsomt. Deretter fortsetter det i berg og dalbane med tydelige referanser til de tre “vokalperiodene”. Både Kais, Michaels og Andis signaturer er på mange måter drivkraften i låtene, og selv om både Grosskopf, Weikath, Gerstner og Löble trakterer sine repsektive instrumenter på en fabelaktig måte og gir oss signatur-Helloween, er det de tre vokalistene som stjeler showet. De deler godt på både lead og backing vokal, og det er mange flotte harmonier og melodier gjennom hele skiva.

Låtene varierer mellom speed, rock, groove og smått progressive innslag, inntyllet i mektig og sylskarp produksjon. Det er definitivt flere gode låter her. Både nevnte åpningskutt, Fear Of The Fallen, Best Time, Down In The Dumps og Skyfall er kvalitet. Men når de i tillegg presterer å innlemme kjipe låter som rock`n roll låta Mass Pollution, Indestructible med sitt grusomme og flaue refreng, stakkatolåta Robot King og kaotiske Cyanide, ja da er det vanskelig å la seg rive med.

Jeg mistenker at fokuset har vært for mye på å skape referanser til bandets historie, og melke vokalistene til det fulle, og at det dermed har gått på bekostning av å perfeksjonere enkeltlåtene. Sorry, men det er ikke nok å være gammel og kjent i gamet. På min spilleliste får de innpass med fem låter, de andre kan jeg heldigvis slette. Men, jeg regner med at bandet kommer til å få ekstremt med eksponering og oppmerksomhet, så hvorfor ikke bare sjekke den ut og døm selv..… (6/10)

Lars Bremnes Ese