Shevils – Miracle of the Sun

Shevils
Miracle of the Sun
Tartarus

 

Hardcore, du. På overflaten en av de enkleste sjangrene i verden å spille, rent teknisk, men gudhjelpe meg det er sannsynligvis en av de vanskeligste å gjøre spennende. Det kan gjøres bra på mange måter, og en av disse er å følge “reglene” så bastant at utelukkende den allerede innvidde menigheten bryr seg. Elsket av få, men ignorert av de fleste, lissom. Eller det kan dyttes inn elementer av f.ex. metal eller mer fengende saker som gjør at du åpner døra for folk utenfra, men da er det alltid en stor sjanse for at puristene gir fingeren og kaller det utvannet. Det skal faen ikke være lett. Men så har du band som Shevils. På sitt fjerde album gjør de så åpenbart bare akkurat det de har lyst til selv, og det er å være 100% hardcore i attitude, men samtidig tilføre de aller fleste låtene her noe ekstra som gjør at de inviterer nye lyttere inn uten at noen vil føle seg fremmedgjort.

Fra åpningslåta Black Ace får vi et riff som er så rett i trynet, en bass som er så harvende pulserende, trommer som er så drivende og en vokal som er så rå og sinna at det nesten kunne vært gjort etter en regelbok der alle punkter på hardcore-sjekklista er krysset av. Noe som på papiret høres generisk og potensielt kjedelig ut, men som traktert av Oslo-kvartetten bare blir beintøft, og ikke minst når disse ingrediensene får følge av litt ekstra krydder i form av litt deilig skjærende gitarfeedback som et ulmende bakteppe og litt ekstra effekter på vokalen. Vi er i gang! Tittelsporet følger, og atter er det RETT I FJESET PÅ DEG, så du først gisper etter luft. Men midtveis kommer et sånt parti hvor du veit at når dette blir fremført live kommer absolutt alle i lokalet – inkludert dørvakter og barpersonale – til å gå totalt batshit crazy, hoppende og skrikende, inn i hverandre som sprettballer, aggressive og lykkelige samtidig. Dæven, for en utblåsning av en låt! Og der har du kanskje litt av nøkkelen til det deilige med Shevils: den sømløse balansegangen mellom det kaotiske og det nesten strikt kontrollerte. For mye av det ene og det blir rotete, i overkant av det andre og det blir formulaisk. Miracle of the Sun blir ingen av delene.

Albumet er selvsagt fullt av referanser, men Shevils er heller ikke et sånt band som åpenbart har valgt seg ut ett band og stjeler eller låner alt fra disse. Det de gjør er mer i form av nikk – tilsiktede eller ei – i diverse retninger, og dermed kan man fryde seg over å høre litt Helmet her, litt Big Black der, et hint av Melvins, en dæsj Black Flag og en anelse Refused. Selv synes jeg til og med å høre tendenser til Division of Laura Lee på suverene We Failed This World, men det kan like gjerne bare være meg. Jeg digger også at de stadig lar låtene ta nye vendinger underveis, som på det nevnte tittelkuttet og den herlige No More You, som ender opp et helt annet sted enn forventet. Etter denne nesten 5 minutter lange godbiten har de skamvett nok til å dundre løs med albumets korteste låt, den befriende enkle, og nesten allsangvennlige, Wet Soaking Wet. Puh!

Det blir feil å påstå at Shevils tar direkte hensyn, noe den helt vanvittig intense avslutningen av Idiot Task Force demonstrerer så man får både hjerteklapp og tinnitus, men det er en beundringsverdig dynamikk som demonstreres her. Det som kommer av pustepauser underveis er de små lommene av luft som nesten alle låtene inneholder, og selv om man er temmelig utmattet når It Never Ends runder av, blir man aldri så nummen som man kan bli av enkelte skiver innen sjangeren. At man fortsatt sitter og digger på den tiende og siste låta, er et vitnesbyrd om at alt er gjort så veldig riktig, og det er temmelig åpenbart at dette skyldes det faktum at Shevils aldri gjør noe forsøk på å tekkes noen som helst. Denne skiva er et produkt av eksplosiv inspirasjon, og da er det ikke rart at resultatet er et eneste gigantisk fyrverkeri! (8,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård