Storslagen, nerdete, symfonisk metal

I følge Store Norske Leksikon omhandler eskapisme “en bevisst eller ubevisst trang til å flykte fra de problemene som den historiske og sosiale virkeligheten medfører”. Marius Danielsens eskapisme fører oss definitivt bevisst inn i en herlig fantasyverden, hvor vi kan drømme oss bort fra alt i vår egen verden.

For denne journalisten hadde Marius Danielsens grandiose trilogi The Legend of Valley Doom, merkelig nok gått ubemerket hen. Heldigvis han den nå blitt oppdaget, og du verden for et fantastisk mesterverk. Her snakker vi symfonisk power metal med enorme refreng og nydelige melodier. Fyren har underveis fått med seg et titalls gjester, og det dreier seg her om internasjonale kjendiser innen både film- og musikkverden. Det blir for mange å nevne, så ta deg tid til å sjekke ut selv. Når dette intervjuet publiseres, har tredje, og siste del av trilogien, allerede vært ute noen dager, men vi klarte å kapre Marius en ukes tid før skiveslipp, og under kan du lese om trilogien og dens avslutning.

– Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. (Marius om starten på bandet).

Siden Legend of Valley Doom har fått liten oppmerksomhet i Norge, så må du starte med å fortelle oss hva dette er. “Det hele startet vel egentlig tilbake i 2005, rett etter at Ringenes Herre-filmene kom ut. Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. Dette ble forsterket da jeg så Iron Maiden live i 2003. De hadde The Clansman som backdrop, noe som gjorde inntrykk. I tillegg var Braveheart favorittfilmen min før Ringenes Herre, så når Iron Maiden gjorde metalmusikk ut av historien til William Wallace, fant jeg ut at jeg måtte lage min egen nerdehistorie, og lagde da den første sangen The Legend of Valley Doom. Det var selvfølgelig en ganske dårlig versjon i forhold til den som kom på The Legend of Valley Doom Part 1 (debutskiva), men da var jeg i hvert fall i gang. I 2013 startet jeg med å gjøre det hele om til en Metal Opera. Siden jeg ikke fant folk til å spille musikken, begynte jeg å ta kontakt med folk rundt omkring i verden. Plutselig fikk jeg kontakt med Mark Boals (mest kjent som tidligere vokalist for Yngwie Malmsteen), Edu (Falaschi) fra Angra og Alex Holzwarth som spilte trommer i Rhapsody, og da begynte det virkelig å rulle. Det var utrolig artig å høre heltene mine gjøre min musikk, så da bare ballet det på seg og ble verre og verre med større og større artister,” ler Marius. “Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre musikken live, så jeg fikk ordnet et liveband i 2019, og vi spilte to konserter, en i Molde og en på Fosser utenfor Oslo. I tillegg hadde vi en konsert i fjor, men det var nesten umulig å planlegge på grunn av korona, og alle måtte sitte på faste plasser og slikt,” ler Marius igjen.

– Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp. (Marius om norsk presses manglende interesse).

Symfonisk power metal er ikke akkurat en erkenorsk sjanger, hvordan er det for deg å spille denne sjangeren i Norge? “Det har dere rett i, det er vanskelig. Men når jeg har spilt i Molde, så kommer de som kjenner meg automatisk, uten at de har hørt musikken, og de drar også med seg litt flere folk. Mange blir sjokkerte over at metal kan være så melodisk, og jeg hører ofte “dette er faktisk noe jeg kunne ha hørt på”. Jevnt over er det vanskelig å få til konserter her i Norge, så målet er å få spilt i utlandet hvis sjansene etterhvert byr seg. Jeg er åpen for alt, men Tyskland er ganske stort innen power metal, så det hadde vært artig, og ikke minst Japan hadde vært veldig morsomt. Når det gjelder oppmerksomhet fra presse, er det utlandet som er mest interessert, og da spesielt Sør-Amerika, men også enkelte europeiske land. Det er vanskelig å få norsk media med på dette. Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp,” humrer Marius. “Det må nevnes at avisene her i Molde og Ålesund er flinke til å skrive om meg. De tar meg inn til intervju og sånt. Så her lokalt er det greit, men nasjonalt er det vanskelig.”

Nå er vi spente på hva du kan fortelle oss om selve konseptet. Hvilken historie utspiller seg gjennom de tre skivene?
“Part 1: Den mørke fyrsten (Dark Lord) kommer til landet Valley Doom og dreper kongen foran hele befolkningen. Kronprins Thorgan og sønnen hans prins Ferago ser det hele, og sverger på å ta hevn. Dark Lord er altfor sterk for folket i Valley Doom, og det må sterkere krefter til for å bekjempe ham. De lærde leser seg derfor opp på gamle magiske skrifter og finner ut av “The prophecy of the Warrior King”. De maner frem en gudelignende kriger og gjør seg klar til kamp. Det går dessverre veldig galt, og den nykronede Thorgan dør også. Uten noen konge, så rømmer folket i Valley Doom til nabolandet Eunomia.
Part 2: Trygt innenfor murene i Eunomia begynner de å se på hva som gikk galt. De finner ut av at det manglet noe i “The Prophecy of the Warrior King”. De må altså få tak i “the seven ancient artefacts” – 7 magiske våpen/gjenstander som skal oppfylle profetien og gjøre dem uslåelige i kampen mot Dark Lord. I løpet av albumet finner de det første våpenet, the Crystal Sword. Så møter de en gammel gud i et tempel som viser vei ved hjelp av et kart over hvor de kan finne resten av the seven ancient artefacts.
Part 3: Fortsetter hvor Part 2 slapp. Rett utenfor tempelet til the Ancient God. De går på jakt etter de neste seks artefacts. Hvordan det går, det får dere høre selv,” forteller Marius. Og hvis ikke dette høres spennende ut, så vet ikke vi.

– Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens. (Marius om musikken på skiva).

Nå foreligger altså tredje, og siste, skive. Hvordan føles det å være ferdig med trilogien ? “Det var litt rart å avslutte hele greia, siden dette er en historie jeg startet å skrive da jeg var 17 år og nå er jeg snart 33. Det har vært en del av halvparten av livet mitt, så når jeg fikk opptakene fra Roger Watson, som snakker på plata, og han sier de siste ordene på skiva, var det på en måte litt bittersøtt. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å legge fra meg The Legend of Valley Doom for alltid, det kan jo være at det kommer noen spin off-historier. Kanskje går jeg 200 år frem i tid, prøver meg på prequels, eller noe. Star Wars har jo tre trilogier, så jeg må vel bare holde på. Når det gjelder denne skiva, er jeg veldig spent på mottakelsen, og jeg håper at folk liker den. Ting går egentlig i samme gata som på de forrige to albumene. Jeg fikk tilbakemelding på at mange ikke likte at det var så mange trege låter på Part 2, selv om jeg følte at historien trengte det. Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens, med mer som står på spill, større kamper og slikt. Kanskje resulterer det i at jeg får mer positive tilbakemeldinger fra de som kun forventer power metal med full peis hele tiden? Jeg håper i alle fall at det er mange som kommer til å like skiva, og at det kanskje resulterer i noen forespørsler om å spille på festivaler. Det hadde vært veldig kjekt å kunne gjøre dette her live på en større scene.”

Dette er grandiose saker, hvor det er mye som skjer. Så hvordan foregår skriveprosessen? “Jeg legger på en måte fram en “game plan”, der jeg lager tolv sangtitler. Deretter skriver jeg litt rundt tema angående hva hver enkelt sang skal handle om rent tekstmessig, før jeg går inn i hva slags følelser som skal beskrives i låten. Så skriver jeg bak sangtittelen slike ting som “power metal, fast power metal, ballad”, eller noe i den duren. Når dette er gjort begynner jeg å tenke på hvem som passer til å synge på låtene. Det er jeg som står for det meste av skrivingen, sikkert 95 prosent, men av og til har broren min en melodi eller et eller annet som passer godt inn. Han jobber mest med orkestreringen/arrangementene, men siden han nå har flyttet til Oslo, har vi ikke fått jobbet så tett som vi gjorde på Part 1 og 2. Dette har ført til at på Part 3 er så og si alt blitt gjort av meg, med unntak av March Into the Storm, noen småideer her og der fra broren min, og teksten til The Sarlinian Bow, som min kone har skrevet. Når det gjelder de andre i bandet får de beskjed om hva de skal gjøre, bortsett fra gitarsoloene, der har de frie tøyler. Jeg gir dem rytmegitarene, og så får de finne på noe bra,” kommer det fra Marius, før han forteller om at konseptet ikke er hundre prosent ferdig snekret i forkant, men hovedelementene i historien er klar. “Historien lages først, så jobber jeg ut tekster etterpå. Ofte sender jeg “ferdige” låter til de som skal gjeste på låtene. Jeg fastsetter alt i forkant, spiller inn min egen guidevokal, og sender to versjoner, en med min vokal og en uten. Så sender de tilbake vokalen sin når de har gjort det de skal gjøre. Det er ikke alle låtene som er ferdige samtidig, så det er et prosjekt som er under utvikling hele tiden, helt til siste tone, både når det gjelder tekst og melodi.”

– Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. (Marius om hvordan få med gjesteartister).

Det er imponerende mange som er involvert i prosjektet. Hvordan har du klart å få med deg hele gjengen? “Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. Ta for eksempel John Rhys-Davies (Gimli i Ringenes Herre). I 2017 var jeg på London Comic Con, og der var han også. Dette var før Part 2 hadde kommet ut, så jeg hadde med meg Part 1 i håp om at jeg kanskje fikk noen sekunder alene med ham. Jeg gikk bort til der hvor han satt og signerte da det ikke var noe kø, og så tok jeg bare sjansen og gav han albumet og begynte å snakke om prosjektet. Solgte det inn skikkelig. Jeg fikk mailadressen til manageren hans, men da jeg kontaktet ham var John så travelt opptatt at det var umulig å få til noe. Men så, da koronaen kom, hadde han plutselig ganske god tid. Han laget seg et hjemmestudio, siden han ikke kunne gå ut av huset, og plutselig var alt mye enklere. “Alle” satt hjemme i fjor, og var klare til å spille inn saker, så på en måte ble det en enkel prosess å få ferdig ting. Jeg skrev plata fra januar til juni, og da var alt ferdig. Når det gjelder de andre gjestene, så har facebook vært veldig greit å bruke. Men så er det de som ikke bruker facebook, da må jeg tenke annerledes, kanskje finne en venn, kone, søster eller noen andre som kjenner personen. For deretter å ta kontakt gjennom dem. Så vi snakker stalking på høyt nivå her!”

Hvem har vært den “største” å få med på prosjektet? “Jeg tror det må være Michael Kiske fra Helloween. I min bok er han, etter Bruce Dickinson, nummer to av mine favoritt vokalister for alltid. Og selvfølgelig var det veldig stort å få med John Rhys-Davies, siden det ikke hadde vært noe Legend of Valley Doom uten Ringenes Herre-filmene (og bøkene). Arjen Lucassen var jo også ganske kult, samt Ronni Le Tekrø, som er en av mine norske favorittgitarister.”

Det er med skrike/gryntevokal denne gangen, men ikke på de forrige. Kom det til underveis at du ville dra på litt? “Egentlig var det slik at før jeg begynte å skrive låta, hadde jeg litt lyst til å ha det med. Først prøvde jeg å kontakte Shagrath og Satyr, men dem fikk jeg ikke tak i. Så så jeg en video med Melissa Bonny, som gjorde noen Amon Amarth-låter. Det var ganske kult å se ei dame synge Amon Amarth, så jeg tok kontakt med henne, og hun stilte opp! Hun ikler seg to roller, både en sånn goblin king, orkekonge, nede i en dverg-gruve, og som dronningen av et alveland,” ler Marius, igjen. Du ler, bemerker vi. “Ja, det er jo ganske nerdete,” kommer det kontant.

Hva skjer framover, hvilke utgaver av skiva kommer, og hva blir fokuset etter slippet? “Det kommer i hvert fall vinyl og cd-versjoner. Og så har jeg og plateselskapet snakket om å gjøre et bokssett med alle tre albumene i trilogien, samt demoene fra 2005. Så da får dere høre dårlige Valley Doom-låter fra 2005. På den tiden kunne jeg nesten hverken spille gitar eller synge! Det er nok mest for de spesielt interesserte. Med tanke på tiden fremover, så har jeg aldri pause når det gjelder å skrive musikk, det koker i hodet hele tiden. Jeg har begynt å jobbe litt med å mikse og styre for andre band, samt at jeg holder på å produsere kona mi sitt soloalbum. Jeg jobber også med et konseptalbum inspirert av Ringenes Herre, samt noen andre nerdeting. I tillegg driver det og koker litt rundt en eller annen Legend of Valley Doom-historie. Jeg må bare få ferdig storyline før jeg begynner å jobbe med det skikkelig. Jeg har ikke noen melodier ennå, bare litt rundt hva som eventuelt kan skje om 200 år fra nå.”

– Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt. (Marius om hva han liker med fantasy-sjangeren).

Hvorfor fantasy, hva er greia? “Jeg vet ikke helt egentlig. Det er noe jeg har vært interessert i helt siden jeg så Turtles da jeg var liten. Etter hvert kom Ringenes Herre-filmene og Braveheart, med masse sverd, krig og slik, og det bare økte interessen. I tillegg er jeg glad i norske folkeeventyr, som også ligger tett opp mot fantasy-sjangeren, og som inneholder mange skumle greier,” forteller Marius, og utdyper litt rundt budskapet. “Det ligger nok ikke så veldig mye skjult budskap her, men man kan jo alltids dra det over til en slags kamp mot det onde, mot skumle politikere eller sånn, men det er ikke det som har vært planen. Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt.”

– Jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. (Marius om hvorfor tekstene i power metal ofte er positivt ladet).

Innen den ekstreme metallen er det mye blod og gørr, og ofte er det ondskapen som hylles og trekkes fram, mens innen power metal er det ofte helter som kjemper i det godes navn. Hvorfor er det slik, og vil det komme noen skikkelig onde saker fra deg? “Kanskje det kommer en spin off om Dark Lord,” ler Marius. “Nei, jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. Teksttematikken er nok mer knyttet opp mot middelaldersk musikk, og kanskje middelaldersk historie om helter og prinsesser og drager og slikt. For meg så er det viktig med de glade refrengene og få litt positivitet inn i verden, siden det er så mye kjipt ellers.”

Hva kan du så anbefale oss av andre band, gjerne litt ukjente. “Jeg har alltid med meg en del ukjente artister på albumene mine. Siden jeg er ukjent selv, så liker jeg å ta med noen som jeg er venner med, og som ikke så mange vet om, slik at de også kan ta del i dette prosjektet. For eksempel kan jeg anbefale Veonity fra Sverige, de må dere sjekke ut. Og så må jeg selvfølgelig trekke fram broren min sitt band Eunomia. Eunomia er en del av Legend of Valley Doom-universet. Han har på en måte utvidet universet, og synger om historier fra mitt univers, men fra sitt eget land liksom.”

Noe annet du vil si noe om på slutten? “Alle kan subscribe til min YouTube-kanal. Ellers så håper jeg at det går an å spille noen konserter etter hvert, og komme ut til Norges land og spille for alle leserne! Det er mitt store håp!”

Vi takker for et meget hyggelig intervju, og understreker at Part 3 i trilogien herved er en verdig kandidat til årets skive!

 

The Legend of Valley Doom Part 3 kom ut på Crime Records 7. mai.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Anniken Rasmussen