Intervju: The Sickening

Ballefet Brutal Death Metal

Virkelighetens brutalitet flommer inn i våre stuer, ved hjelp av vår tids favoritt avgud; skjermen. Vi mesker oss med tortur og bestialitet mens vi sitter i sofaen og fråtser i fredagstaco. Kanskje er den brutale dødsmetallen det perfekte soundtracket til denne perverterte tidsalder….

Band som spiller brutal death metal og slam er det få av i Norge, og det har heller aldri vært noen stor fanskare som har heiet fram sjangrene her til lands. Nå skal det i sannhetens navn sies at det kan være ganske stor forskjell på slam og brutal death, men ofte krysser disse sjangrene hverandre på flere områder. For denne journalisten har de siste årene bestått mye av disse to sjangrene, så stor var gleden da det viste seg at The Sickening hadde noe nytt på gang. Bandet fra Møre og Romsdal gav ut debuten, Death Devastation Decay i 2009, og den kan på det sterkeste anbefales for de som liker sin death metal ultrabrutal, blodig og grisete. Som dere kan lese om nedenfor kommer det nå en ny utgivelse, der alle låtene allerede finnes der ute, men som nå blir samlet til en LP. Vi tok kontakt med vokalist Sigve Stjernestøv, som velvillig stilte opp til en smittevernforsvarlig skypesamtale for å fortelle oss om blant annet om The Sickenings nye opus Realm of Putridity.

– Vi kjører en split med oss selv! (Sigve om låtmaterialet).

Vi lar vokalist Sigve Stjernestøv fortelle oss hva som rører seg i sølepytten til The Sickening. “Nå skal vi gi ut! Jeg er såpass koko i hodet at jeg samler på plater, og i så måte syntes jeg det var en skam at jeg ikke har The Sickening på LP. Den eneste måten og gjøre noe med det på er å gjøre det selv, for musikken vi driver med er ganske snever i norsk målestokk, og derfor er det ikke lett å få andre til å trykke opp noe vi vil gi ut. Vi får gitt ut på Sevared Records i USA hvis vi vil det, men det er kun CD, og det som selges der har vi ingen kontroll på. De forrige skivene var gitt ut på Xtreem Music, og der har vi også null kontroll på det som er av salg. Det er egentlig en litt artig sak jeg må nevne når vi snakker om Xtreem Music, for Dave Rotten (fyren bak Xtreem) fjernet meg fra alle sosiale media og gadd ikke å ha noe med meg å gjøre etter at jeg sendte han siste skiva til Grotesque Hysterectomy, et annet band som jeg også har sunget i. Jeg lurte på om han ville gi den ut, men fikk jeg til svar at han aldri kunne tenkt seg å gi ut noe som hadde et slikt cover. Så svarte jeg “Hallo det er jo bare death metal så det er ikke noe vits i å ta veldig på vei for”. Han kuttet all kontakt. Da var han streng med meg gitt! Jeg traff ham igjen i Cardiff da vi spilte der, og da pratet han med oss igjen, så da var det greit. Han hadde tydeligvis glemt alt. Det er noen som lever seg inn i dette vøttu, og tar det helt blodalvorlig. Men ihvertfall, de gav ut de to første skivene våre. Vi fikk Sevared Records til å gi ut EP’en (Sadistic Self Mutilation, 2017), og der hang vi på demoen vår i bakkant. Det som kommer nå, gir vi ut selv, og det er rett og slett de tre nyeste låtene våre, vi er ikke mer produktive enn det, og så tok vi med låtene fra forrige EP (men ikke demolåtene) på B-siden. Så det blir en dobbel EP, rett og slett. Når det gjelder coverarten, gjør vi det enkelt og tar med coverarten fra begge EP’ene, og smekker dem sammen så får de hver sin side. Vi kjører en split med oss selv! Ingenting er spilt inn på nytt, men vi har fått mastret de nye låtene for vinyl, og det er gjort skikkelig. Vi benyttet oss av Ola Langli ved Dream Farm Studio i Surnadal. Han var faktisk med i bandet for lenge siden. Den gamle EP’en ble mastret opp til vinylen, så den skulle passe bedre inn i formatet, inn i lyden, men det er ikke fritt for at det er relativ drøy forskjell i A-siden og B-siden når det gjelder lyd,” forteller Sigve.

– Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. (Sigve om det nye låtmaterialet).

Hvordan er det å jobbe med produktet når det er sånn forskjell i uttrykk og lyd. Har det vært noen tanke om å beine det ut litt? “Nei, vi har gjort det vi har gjort, og laget det vi har laget. På debuten (Death Devastation Decay, 2009) er det jeg som lager lydene, grynter, på andreplata (Sickness Unfold, 2015) er det Pål (Bjerkestrand, gitar, backing vokal) som synger, og jeg kommer inn igjen på Sadistic Self Mutilation og den nye. Vi er fornøyd med produktene slik de er, og går ikke tilbake og spiller inn noe som helst på nytt. Alt er en del av historien vår, og slik vil vi at det skal fortsette å være. Den råheten som er på førsteplata ble kanskje litt tynnet ut på andreplata, men kom noe tilbake på Sadistic Self Mutilation, før vi fant en helt annen groove på de nye låtene. Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. Debuten var “schmokk”, en albue i trynet på alle sammen da den kom ut, for det var ingen andre i Norge som gjorde dette da. Det er vel strengt tatt ingen som gjør det akkurat slik nå heller. Journalistene var ikke helt sikre på om det var grindcore, death metal, goregrind eller hva vi holdt på med. Det var korte konsise sanger uten soloer og fiksfakseri, rett på med alt sammen. Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være.”

– Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! (Sigve om liveopptreden).

Både brutal death metal, og dens nære venn, slam, er, som du er inne på, ikke stort i Norge, men desto større ute på kontinentet. Så hvordan har responsen vært? “Ja, den er større på kontinentet, og responsen er også større fra utenlandske fans. Lokalt i Kristiansund spiller vi hvert år, eller hvert skuddår, hvis vi får lov, og da kommer det alt fra 50-200 stk alt etter hvilket arrangement det er. En periode spilte vi på Halloween, noe som var populært for da kunne folk kle seg ut samtidig. Vi dreit egentlig i det med Halloween, men så lenge vi spilte og kalte det et eller annet fikk vi lov til å kjøre, og det fylte opp noen plasser og var litt artig. Vi overrasket Espen (Antonsen, trommer) et år vi hadde en Halloween gig. Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! Det var veldig artig, og absolutt verdt blikket til Espen da han fant ut hva det var han hadde blitt med på. Han trodde de skulle komme i Halloween-kostymer og se monstrete ut, men de gjorde ikke det vøttu. De kom og danset seriøst,” ler Sigve. “Men vi får en del lokal respons på det vi gjør, og det er jo litt kjekt da. Trondheim har forresten alltid vært reale med oss, bortsett fra konserten vi spilte på Fru Lundgreen i fjor. Tre dager etter at coviden traff Norge. Da kom det ikke mange folk, av naturlige årsaker, fant vi ut i etterkant. Helga etterpå skulle vi spille her hjemme, for å samle opp penger til å dra på tur, siden vi skulle til England og spille den påska. Ble jo ikke noe av det heller. Alt stoppet egentlig i fjor på denne tiden. Så da ble vi hengende, og det var egentlig da vi fant ut vi skulle prøve å gjøre noe selv. Spille inn noen få låter og prøve å gi dem ut for artighets skyld. Vi planla en slags release når samfunnet gradvis begynte å nærme seg åpning, slik at vi skulle få spilt litt igjen. Vi har en fantastisk scene her i Kristiansund, som er åpen og tar imot alle, dømmer ingen, selv om det selvfølgelig er 80- og 90-talls heltene som får mest innpass her også. Men jeg er glad så lenge Åge (Aleksandersen) kommer! Blood Red Throne skulle også komme her og spille i den samme tiden som vi egentlig skulle en tur rundt i Norge med Deception. Det var jo i samme rennet det også, men alt forsvant i coviden,” kommer det fra Sigve.

– Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. (Sigve kommenterer tekstene).

Tekstene deres er vel litt annerledes enn det Åge har. “Er de det? Joda, det er den tradisjonelle splatter/slasher-tematikken. Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. Tekstene handler om blod, gørr og bestialiteter, enkelt og greit Men det er jo ingenting av det vi skriver om som kommer i nærheten av det vi ser og får med oss i filmer og slikt. Det var vel en gang i tiden at det var litt sjokkeffekt i tekster, men det forsvant på midten av 2000-tallet. Det er kun fiksjon. Her er det ikke noe som henger sammen med noe annet enn gore og tortur, det ligger i den gata. Det er gamle grøssere og slasherfilmer. Det er ingen dyp politisk mening med The Sickening,” fortelles det tydelig fra Sigve.

– Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. (Sigve om tekstene).

For å fortsette litt i samme gata, hvilke inspirasjonskilder ligger til bunn for The Sickening? “Når Espen tidligere har skrevet tekster, har han sittet en god del med historisk dokumentasjon rundt massemorderer og Americas most wanted og slikt. Jeg sovner når jeg ser på tv, men leser en heftig mengde med bøker og der er det mye å hente når det gjelder brutalitet. Beskrivelser man får i bøker over bestialitet er rimelig heftig. Der er det jo legitimt, så da tenker vi det er legitimt å ta det med over i musikken også. Jeg har en sønn på 21 år, som reagerte på at teksten til Hammer Smashed Face (The Sickening covret denne på debutalbumet) lå framme. Jeg sa at den er rett og slett er ganske snill sammenliknet med det vi selv skriver om. Men du nevnte slam litt tidligere, og den sjangeren, uten å snakke den ned, har jo hatt en tendens til å dra ting enda mye lengre i tekstmaterialet enn det vi har. Ta en låt som Midget Fucker (den finner du på Kraaniums Ten Acts of Sickening Perversions), vi er ikke der. Det kan jo hende at det har noe med at vi er litt eldre, og at tre av oss er fedre og har barn, jobber og slikt. Vi driver ikke på med musikk på heltid, vi gjør andre ting også. Så vi har noen sperrer. Dere kommer aldri til å se en musikkvideo med maltrakterte lik og barn og slikt fra The Sickening. Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. Når det gjelder musikalske referanser har vi selvfølgelig hørt mye Dying Fetus, Cannibal Corpse, Suffocation, Vile, Deeds of Flesh, ja mye forskjellig. Dette er vel primært Pål og Espens referanser. Mine preferanser stemmer ikke alltid helt overens med sjangeren, men det er altså et bredt spekter av inspirasjonskilder, med mye god gammeldags tradisjonell dødmetall og en del av det amerikanske kjappe.”

Kan du si noe om låtskrivingen? “Ja, det er ikke noe problem. I utgangspunktet er det Pål (gitar) og Espen (trommer) som er fundamentet i bandet. Hvis det er noen som ER the Sickening, så er det dem, sånn sett. Det var de som i sin tid fant ut at de ville ha et sideprosjekt til Slagmark, som de holdt på med da og som var mer oppe i svartmetalgata. Det som ble til overs der, eller riff som gjerne Pål kom på, ble med over til The Sickening. Som regel kommer Pål på riffene og tar dem med til Espen, og så setter de seg sammen og jammer litt. De er veldig tett de to der, så de vet tellingene til hverandre. Det er slik at vi andre vet ikke om de improviserer når vi er på øving, om de har gjort dette før sammen, eller om det er en blanding. Etter hvert, når jeg begynte å bruke hodet mitt, har jeg skjønt at alt handler om telling og alt går i 4-gangen. Det er ikke noe mer hokus pokus enn det. Riffingen til Pål er relativt heftig da, det går fort. Han jobber knallhardt med det han har, før han og Espen setter sammen delene til en helhet, ihvertfall lager strukturen. På de siste tre låtene satt vi alle sammen en kveld, hjem til Espen, og så på en eller annen film og hørte på låtene. Så plottet vi ned noen tekster for å se om det passet, noe det viste seg å gjøre. Til slutt kom Stein Olav (Havnen, bass) inn og la på basslinjene i etterkant, denne gangen. Han bidrar også forresten mye med riff for tiden. Jeg er prisgitt at de andre lager musikken, men når det gjelder vokallinjene har jeg egentlig full råderett Når det er sagt så kjenner vi hverandre så godt at jeg vet sånn ca hvordan de ønsker at det skal være. Det er selvfølgelig fullt demokrati mellom oss, så alle kan komme med ting som de ønsker. Men så langt treffer vi veldig godt. Det er veldig god stemning innad i bandet, og det er en fin gjeng å jobbe med.”

– Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være. (Sigve beskriver musikken til The Sickening).

Hva så med valgmulighetene, Sigve, kommer det flere forskjellige utgaver av LP’en? “Neida. Det kommer kun en utgave, men 20 eksemplarer kommer med maske. Vi har trykt opp 20 gassmasker som kompisen min kaller det, altså ansiktsmasker med The Sickening-logo på. Det er jo litt eksklusivt, siden det ikke vil bli trykt opp flere. Det vil også bli mulig å kjøpe med t-skjorte, med enten hvit eller rød logo. Disse trykket vi selvfølgelig opp til den omfattende turneringen vi skulle gjøre i fjor. I tillegg har vi flust av gamle CD’er vi håper å bli kvitt. Plata er trykt opp i 200 eksemplar og that’s it. Det blir ikke flere. Ihvertfall ikke hvis vi må betale!”

Hvordan er det så med ny musikk, og med tanke på at det musikalske uttrykket har endret seg en del over årene, har dere funnet fram til det uttrykket dere kommer til å bygge på videre? “Joda, ny musikk holder vi på med fortløpende. Men det tar tid, vi har det ikke travelt. Vi skynder oss langsomt med The Sickening, rett og slett. Vi ser ikke for for oss at vi skal springe rundt slik som Blood Red Throne gjør. Vi kjenner dem veldig godt, og vet hvor mye de holder på, sånn er det ikke hos oss. Når det gjelder uttrykksform, så er det dere hører på de tre nye låtene der vi er akkurat nå. Det er det uttrykket vi ønsker å rendyrke når det kommer mer. Akkurat når nytt materiale foreligger, vet jeg ikke. Jeg er prisgitt de to som setter sammen låtene, og jeg vet at de har flust av riff som henger løst og som må settes sammen. Noe er vel så godt som snekret sammen, forresten, men det er ikke noe mer klart utover det nei.”

Nå er vi kommet fram til anbefalingen. Anbefal oss et band du mener fortjener større oppmerksomhet, eller som du tenker folk bør sjekke. “Oi, det er litt vanskelig å svare på. Jeg spiser musikk som andre folk skifter undertøy, og da i alle stiler og sjangre. Jeg har et rom her med snart 4000 plater, og alle sjangre er representert. I dag har jeg hørt på alt fra White Death til Vandenberg, Living Colour og Lisa Ekdahl. Jeg er så gammel jeg vøttu, at Jethro Tull, Napalm Death og Iron Maiden er mine tre favorittband. Så hvis noen spør meg om å anbefale noe nytt nå, så svarer jeg Napalm Death, selvfølgelig! Men, skal vi se, Deception er tøft, de fortjener å nevnes. Følg med på utgivelsene til Duplicate, de har en del spennende. Akkurat nå sitter jeg og graver meg ned i svartmetall av en eller annen grunn. Gjendød, ja du verden, Gjendød. Gjendød fra Trondheim, de må dere sjekke ut. De finnes ikke på spotify, men på youtube, og på plate. Det er svartmetall, og er beintøft. Det er Berlevåg og Knatten, fra blant annet Laserguys, Perished og Endwarfment. Jeg lurer på om de har tatt opp musikken med to eller tre kassettspillere i rommet. Det er på det nivået, men de får det til! Det er så mye bra musikk. Folk må bare hive seg ut og spise det opp.”

Noen siste ord på tampen? “Nei, trur itj det. Bare få med at folk ikke må være så snevre i sjangeren sin. Lær dere å like musikk i den breie linja, og ikke heng dere opp i sjanger. Det er litt viktig. Jeg spiller i folkrock band, Tom Waits-coverband, punkband, dødmetall og svartmetall. Man må bare åpne opp. Det som er så fint med death metal, er at det ikke er noen uniform. Du trenger ikke gå i svarte klær, du kan faktisk gå i en lilla shorts og komme unna med det. Det er sånn det må være. Det finnes noen grupperinger rundt omkring i landet vårt der det er noen som sitter og definerer hva som er riktig og ikke riktig. Jeg har aldri klart å henge meg på det. Jeg synes det er mye tøff musikk fra de fleste sjangre,” avslutter Sigve. Og akkurat det siste poenget her, stiller vi oss definitivt bak!

 

Realm of Putridity er ute nå!

 

Tekst : Lars Bremnes Ese