Nekromantheon
The Visions of Trismegistos
Indie Recordings
Mektige Hades, som jeg digga Nekromantheons forrige fullengder, Rise, Vulcan Spectre, da den skiva kom for ni jævla år siden! Da var trioen tungt i fronten for et aldri så lite oppsving (vi styrer unna begrepet “bølge”) i band som heller hentet inspirasjon fra 80-tallets thrash metal-ledestjerner i Slayer, Whiplash, Sodom, (tidlig) Sepultura og Dark Angel enn å for enhver pris skulle være nyskapende. Resultatet ble et av de beste norske metal-albumene i 2012, som til overmål ble belønnet med en velfortjent Spellemannpris. Men ni år er en evighet i musikkbransjen, og siden da har band som Inculter, Töxik Death og allmektige Deathhammer levert skiver som har gjort ventetida på bandets tredje album svært overkommelig.
Dermed hadde Nekromantheon på mange måter mye mer å bevise med The Visions of Trismegistos enn i forrige omgang, for nå er spørsmålene både om de klarer å følge opp sitt eget mesterverk og om de fremdeles klarer å hevde seg som et eliteband i den norske metalscenen. De bruker om lag 25 sekunder på å demonstrere at svaret er et rungende “JA, FOR FAEN!” til begge disse spørsmålene. Dette er nemlig den tiden det tar for tittelsporet å få deg til å skru opp volumet alt du makter og kaste deg ut i vill headbangende glede! Det er akkurat så harvende brutalt som det går an å ønske seg, samtidig som det er en kirurgisk presisjon over både riff og gitarsoloer som virkelig imponerer. Tempoet øker en anelse på Seven Rulers of Fate, som er albumets korteste låt, og som flerrer gjennom deg som nyslipte sagblad i riff-form! Tospannet Faustian Rites og Neptune Descent er så proppfulle av vendinger, temposkifter og rifflek at det er en ren fryd å høre på, men selv om både disse og de fleste andre låtene på skiva er rene overflødighetshorn av ideer, blir det aldri for mye av det gode. De faller aldri for fristelsen til å bli for smarte eller briljerende, men klarer å holde det primitivt og rått selv om skiva oser av tekniske ferdigheter og en kreativ rikdom de fleste kan misunne dem! Og nettopp dette er en av de største styrkene til The Visions of Trismegistos: evnen til å ikke overkomplisere noe eller ende opp med å bli forelsket i seg selv musikalsk.
Scorched Death er nok en tour de force innen alt som er kjapt og brutalt, etter en passe stemningsfull intro. Her går det unna i et tempo av en annen verden, og samtlige bandmedlemmer får kjørt seg såpass at man kan se for seg at de kollapset totalt da denne endelig var i boks! Dead Temples er skivas styggeste låt, på samme måte som Aura Noir – og Venom før dem – leverte stygghet og vrede uten hensyn eller hemninger. Akkurat på samme måte er dette som å bli overkjørt av en skurtresker med en gal zombie bak styret! Thanatos er nok en oppvisning i riffkunst og vrede før Zealot Reign mopper opp restene av øregangene mine fra gulvet uten å ta foten fra gasspedalen i et lite sekund!
Totalen er et album som lever opp til det aller meste av forventninger. Den er muligens ikke like upolert og primitiv som Rise, Vulcan Spectre, men den er fremdeles 100% kompromissløs og nivået er skyhøyt! Ambisjonsnivået har muligens vært høyere, men resultatet har blitt et album som ikke bare er uten dårlige låter, men som ikke har et eneste overflødig riff eller solo! La det nå PLEASE snart bli mulig å dra på konsert igjen, for jeg ønsker meg av hele mitt hjerte å få muligheten til å se bandet fremføre disse låtene live! (9/10)
Espen Nørvåg Slapgård