Vreid
Wild North West
Season of Mist

 

Forandring fryder, sies det. Når det gjelder musikk, ser vi likevel stadig eksempler på at “fans” av et band får spasmer og angst når “deres” band viser tilløp til utvikling, og ikke bare leverer den samme skiva igjen og igjen. Greit nok, ikke alle trenger å utvikle seg eller endre på sitt eget signatursound (AC/DC er selvsagt det evige eksemplet her), men i de aller fleste tilfeller er dette bare sunt. I den norske ekstremmetal-floraen ser vi plenty med tilfeller av band som har valgt inspirasjon over stagnasjon, og holdt seg vitale ved å enten gjøre noen uventede krumspring eller sakte men sikkert raffinert et sound som følger en logisk retning gjennom sin diskografi. Ulver er selvsagt steroide-eksempelet på den første varianten, men Darkthrone og Mayhem har også gjort noen uortodokse trekk underveis til både glede, forvirring og forargelse for diverse deler av massene. Enslaved er skoleeksempelet på band som har funnet sin vei, og som fra album til album har fulgt denne på ypperlig vis. Vreid føyer seg pent inn i rekken av band som har gjennomgått en evolusjon fra den primitive og rå black’n’roll-debuten til der de er i dag.

Underveis i denne evolusjonen har bandet blitt både mer episke, melodiske og – tør vi bruke ordet? – sofistikerte, med stadig flere elementer av klassisk hardrock, heavy metal og akkurat passe mengder med progressivitet. Det er dermed selvsagt bare helt naturlig at deres niende album er et konseptalbum, der de åtte låtene lar oss følge personen E på en reise som garantert kan tolkes på flere nivåer, noe jeg ikke skal begi meg inn på her. Denne reisen gir seg dog utslag i åtte små mesterverk i sin egen kraft, og allerede fra den passe dystre introen til tittelsporet Wild North West er det åpenbart at dette kommer til å bli bra. Oppbyggingen av låta, riffet, de neddempede partiene underveis. gitarbrekket 3 minutter inn; absolutt alt her bærer stempelet “umiddelbar klassiker”! Wolves at Sea er like mektig og iskald som Nordsjøen, og byr på gåsehud fra første sekund. Det er bare å nyte hvordan samtlige fire medlemmer skinner underveis her, og igjen er bruken av keyboard gjort akkurat passe nøkternt slik at den løfter låta uten å dominere den. The Morning Red er mer dyster, med overraskende og flott renvokal og en nesten skrekkfilmaktig uhyggefølelse som bare blir sterkere utover i låta. Shadows of Aurora bygger seg sakte opp fra en snikende og tøff bass til et usigelig fett galopperende riff som bærer låta kompromissløst og stødig som Odins hest på vei ut i krig!

Det vanvittig rå og drivende øset som driver Spikes of God er så drøyt og stygt at man totalt mister pusten, og man føler seg nesten fysisk mørbanket etter å ha hørt den. Litt som å få 666 knyttneveslag i solar plexus med en rusten jernhanske dekket i piggtråd. Deretter gjør det godt med den sjokkerende catchy Dazed and Reduced, der det atter går i renvokal. Dette er kanskje den låta som klarest viser bandets kjærlighet til 70-tallet, men det er ingen grunn til å bekymre seg for at det ikke låter Vreid, for samtlige låter som individuelt skiller seg ut eller bryter litt med det man forventer er fungerer oppsiktsvekkende bra sammen, og utgjør en perfekt helhet. Into the Mountains har røtter tilbake til 2002, og inkluderer et keyboard-parti skrevet og fremført av Terje “Valfar” Bakken, som kom opp med dette på Windir-tiden. Litt creepy barnevokal og nok et mektig riff løfter denne godbiten, som litt over midtveis tar en passe uventet vending og nesten er to låter i en! Og da gjenstår albumets virkelig store epos, den nesten 10 minutter lange Shadowland, som trygt kan sies å ha fanget hele essensen av både albumet og bandet. Det låter så monumentalt og mektig, og er underveis både så tungt og så fjærlett vakkert at det ikke kan kalles annet enn imponerende!

Etter å ha blitt godt kjent med albumet Wild North West sitter jeg med den gode følelsen man får når man hører et album som vil bli stående som en av de beste i bandets katalog til evig tid. Dette er kulminasjonen av alt Vreid har gjort, og den veien de har tatt har nådd sitt mål. I hvert fall for denne gang, for jeg sitter med en følelse av at våre venner fra Sogndal bare såvidt har begynt på reisen og jeg ser fram til å se hvor veien går neste gang. Til da kan jeg garantere at Wild North West , som føles som det ultimate Vreid-albumet, kommer til å bli spilt jevnt og trutt i årene framover! (10/10)

Espen Nørvåg Slapgård