Årabrot
Norwegian Gothic
Pelagic Records

 

Årabrot ble dannet for 20 år siden, og har siden endt opp som et av landets mest hyllede, men kanskje også tidvis mest misforståtte band. Det blir nemlig kjapt vanskelig for mange når et band er såpass vanskelig å båssette som Årabrot, og dermed ender man opp med at mange går glipp av den skattekisten som utgjør deres diskografi. Synd for dem. Og la oss bare umiddelbart fastslå at bandet på ingen måte er METTALL, men i en tid der stadig flere metalhuer er såpass åpne at de evner å høre på band som tøyer grenser er det ingen tvil om at Norwegian Gothic er et album med såpass mye slagkraft og hardt rockende nerve at det bør slå an hos alle som inkluderer f.ex. Ulver, Faith No More, Swans og Killing Joke i spillelistene sine. Albumåpner Carnival of Love bærer først bud om at det vi skal få servert er passe tungt plassert i goth-enden av musikk-skalaen – og kanskje derav albumtittelen? – før det hele åpner seg, og evner å både være punkrock-skittent (den basslyden…) og widescreenrock-storslagent samtidig! Stemmen til hovedperson Kjetil Nernes er langt fra standard, og har kanskje mer til felles med David Byrne eller Gordon Gano enn med Bruce Dickinson, men den tilfører låta en manisk og insisterende intensitet som plenty med rockevokalister bare kan drømme om.

Dette albumet er skrudd sammen som en helhet, men samtidig er de fleste av låtene så sterke at de fungerer like bra uten kontekst. Kinks of the Heart, for eksempel, er muligens det nærmeste vi får til en radiolåt her, riktignok ikke på noen av de kommersielle radiostasjonene noe sted, men likevel. Den har et refreng som nådeløst og arrogant flerrer gjennom deg og gir blaffen i om du synger med eller ikke. Hailstones for Rain har et driv og et arrangement som gir meg totalt hakeslepp, og som burde bli brukt i en skrekkfilmscene satt til en arabisk S&M-klubb! Bare hør selv! Bandet er i dag i praksis to medlemmer: Nernes og hans ektefelle Karin Park, som selv har en imponerende bred musikalsk bakgrunn, og tilfører en ekstra dimensjon her – ikke minst på de låtene der hun også bidrar med vokal. Hard Love er et godt eksempel på dette, og her får vi nok et eksempel på hvordan et spartansk komp utnyttes til maksimal effekt, og det er både punkete, proggete og nesten litt organisk-industrielt samtidig, dersom det gir noen mening. Og hvis det ikke gjør det, spiller det INGEN rolle, for det som definitivt gir mening er hvordan denne låta både fenger og fillerister!

Jeg kunne garantert ha dratt frem enda flere enkeltlåter, og jeg kunne også ha vektlagt bidragene fra gjestemusikere som Anders Møller (Turbonegro, Ulver), Tomas Järmyr (Motorpsycho, Zu) og Jo Quail (som har samarbeidet med bl.a. Myrkur og Winterfylleth), men det viktigste her er og blir at denne skiva er så utrolig mye mer enn de enkelte bestanddelene. Det hele oppsummeres kanskje best i den episke sistelåta (bortsett fra en freidig liten outro) The Moon Is Dead, der alt av skittent mørke og klaustrofobisk desperasjon møter det mystiske og dystopisk vakre, som om det hele var et bestillingsverk fra David Lynch. 20 år og 9 album inn har Årabrot levert et absolutt mesterverk, og det er viktigere enn å skulle putte bandet inn i noen spesifikk undersjanger! (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård