Er det nekro nok?

Hermetisk filosofi brukes ofte som en generell betegnelse på kunnskap som er skjult for allmennheten. Klarer Nekromantheon å opplyse oss gjennom sin blodferske utgivelse?

Nekromantheon har skapt seg et solid navn innen mørk, sort og ond ekstrem thrash metal. Med andreskiva, Rise, Vulcan Spectre (2012), mottok de Spellemannprisen for Beste Metal Album, og de fleste trodde vel at en oppfølger var på sin plass etter slik oppmerksomhet. Men at det skulle ta hele ni år før forventningene skulle innfris, var kanskje ikke helt forventet. Grunnene til dette kan du lese om lenger ned. Metal Hammer Norway kontaktet Sindre Solem (bass, vokal), da det endelig ble klart at tredje skive forelå, så, værsågod, her kan du lese deg opp på status per i dag når det gjelder Nekromantheon.

– Det har vært en lang, og tidvis smertefull, prosess for å få til et ferdig produkt. (Sindre om endelig å være ferdig med skiva).

Vi starter selvfølgelig med å gratulere Sindre med The Visions of Trismegistos, før vi spør om hvordan føles det å endelig slippe skiva? “Tusen takk! Det føles bra, og det er digg å være ferdig med plata. Det har vært en lang, og tidvis smertefull, prosess for å få til et ferdig produkt, og mentalt sett har vi nok vært rimelig ferdige en god stund allerede. Vi har lagt ned veldig mye arbeid i skiva og vi synes selv at det ble bra. Vi har spilt inn og mikset alt selv, så det er på en måte et veldig ærlig produkt som er “veldig oss”. Derfor kan vi heller ikke skylde på produsenter, tvang fra plateselskap, eller andre faktorer hvis det ikke går bra. Jeg synes vi fikk det greit til, og jeg tror skiva kommer til å bli godt mottatt,” starter Sindre, før han fortsetter med hvilke tilbakemeldinger de har fått hittil. “Foreløpig er det flest kommentarer på sosiale media. Har ikke sett noe reviews enda. Jo eldre vi blir, jo mindre henger vi oss opp i hva folk flest tenker om musikken vår. Det som derimot betyr litt er hva nære kompiser, som vi virkelig stoler på meningen til, sier. De andre gutta i Obliteration, som er det andre bandet jeg og Arild (Myren Torp, gitar og vokal) spiller i, har godkjent produktet og synes det er fint. Et par andre nære venner har også bifalt, så da får vi ta det som et godt tegn.”

– Vi har forkastet mye og vært ekstremt kritiske i utvalget av alt fra riff, trommetakt, overgang, sluttone på riff, og så videre.  (Sindre om hvor krevende skiva har vært).

I hvor stor grad knytter det seg usikkerhet rundt hvordan sluttproduktet ender opp? “Det er alltid usikkerhet til stede, og denne plata står nesten i særstilling i hvor mye frem og tilbake vi har vært. Vi har forkastet mye og vært ekstremt kritiske i utvalget av alt fra riff, trommetakt, overgang, sluttone på riff, og så videre. Den er veldig gjennomarbeidet. Det som forresten er litt morsomt er at de to siste låtene på skiva hadde vi jobbet mye med for flere år siden, og da vi til slutt gikk i studio føltes det som vi ikke kunne dem lengre. Faktisk så var det så vidt vi fikk på plass de siste detaljene. Med de andre låtene har vi vært opp og ned en million ganger, både riffene, tekstene og alt. Men ja, selvfølgelig er det en usikkerhet, så liker man det ikke, så liker man det ikke,” kommer det fra Sindre.

Hvordan er det å bruke så mye tid på å skrive musikk, og så skal slike som oss plukke ting fra hverandre og synse i hytt og pine? “Hvis folk virkelig ikke skjønner det vi driver med, så er det frustrerende. En ting er at man ikke liker musikken, at man synes at vi står for produksjonsverdier som man mener ikke hører hjemme i dagens digitale verden. Det er fair enough, for det er ikke ment for at det skal være for alle. Vi legger veldig vekt på, som jeg tror vi har blitt veldig godt premiert for tidligere og forhåpentligvis nå også, at selv om du hører at det låter gammelt og klassisk, og hører en klar inspirasjon fra tidligere dager, så låter det likevel ikke som noe annet. Det låter fresht. “Originalt” er et sterkt ord, men det låter på en måte som noe eget. Det låter inspirert, og har en egen vibb. Og det er på en måte det aller viktigste vi jobber for innen denne oldschool settingen vi befinner oss i. Hvis folk ikke catcher det, og bare sier at det høres rip-off ut, da blir jeg irritert. Da føler jeg at folk ikke skjønner det, og da har vi feila. Det er ganske mange skiver du kan sette på og som du med en gang hører hvilket band det er, og akkurat det er på en måte litt lakmustesten på om man har klart å bemerke seg,” forteller Sindre.

– Mye bunner i at vi kanskje ble tatt litt på senga av suksessen til forrige plate, og at vi ikke var helt enige om hvordan veien skulle være videre. (Sindre om hvorfor det har tatt ni år siden sist).

Det er umulig å ikke komme innom hvorfor det har tatt hele ni år å få ut VoT “Det er et spørsmål vi fortjener, og svaret er sammensatt. Mye bunner i at vi kanskje ble tatt litt på senga av suksessen til forrige plate, og at vi ikke var helt enige om hvordan veien skulle være videre. På den tiden var vi forholdsvis unge og hadde ikke så mange forpliktelser. Vi hadde på en måte mulighet til å satse litt, men innad var vi ikke helt enige i om hvordan vi skulle takle det. Og det førte kanskje til en litt dårlig stemning en liten periode. Samtidig var jeg og Arild veldig kreative med Obliteration på den tiden, og slapp en skive bare året etter Nekromantheon. Og det ble litt samme greia med tanke på oppmerksomhet, siden vi fikk en del tilbud rundt Obliteration, og hadde mulighet til å røre på oss, noe vi benyttet oss av. I tillegg ble Kikkan (Christian Holm), som spiller trommer i Nekromantheon, med som livetrommiss for Deathhammmer samt at han også startet i et annet band som heter Flight. Som dere skjønner var det mye som skjedde. Litt senere kom det sakte, men sikkert også snikende, fra alle kanter, forpliktelser som hører med til voksenlivet. Det er heller ikke til å å komme unna at vi ikke er veldig flinke til å gjøre to ting om gangen. Så når vi er inne i en liveperiode, består omtrent alt av å øve til neste konsert, og da klarer vi ikke å være spesielt kreative, ihvertfall ikke sammen som et band. Dette fører selvfølgelig til at ting tar tid. Det er også viktig å nevne at i Nekromantheon har vi et veldig snevert og trangt nåløye for hva som får komme opp i Nekromantheon-gryta. Vi har hatt flere år på oss hvor vi har forkastet låter, riff og partier som ikke har vært bra nok. Den prosessen har tatt laaang tid og det har tidvis vært demoraliserende, for å være helt ærlig, men i våre øyne er det sånn det må være om det skal bli bra. Men selvfølgelig, vi kunne gjort det kjappere hvis vi hadde strukturert oss og jobbet annerledes, men slik har det altså ikke vært. Forhåpentligvis tar det ikke like lang tid til neste skive, for vi har hatt veldig bra driv det siste ett og et halvt året. Det er god stemning innad i bandet nå, og det er bra,” forklarer Sindre.

Både Obliteration og Nekromantehon har gjort det veldig bra og fått gode mottakelser når skiver har kommet ut, men det kan virke som at det krever mer å skrive musikk til Nekromantheon. Hva tenker Sindre om det? “Det er snevrere med Nekromantheon. Vi har et mye mindre spillerom til å være kreative og virkelig flinke på, etter min mening. Det er det korte svaret. Om det er lettere å skrive for Obliteration vet jeg ikke, men der har vi alltid vært veldig flinke til å jamme, pluss at vi er fire låtskrivere som alle bidrar med riff, partier, overganger og ideer. Når Obliteration har gått tregt skrivemessig så er det fordi vi ikke har fått øvd regelmessig. Får vi øvd regelmessig, så bærer det frukter. Med Nekromantheon er det ikke helt sånn. Det er ikke like lett å jamme seg til noe, det krever mye arbeid hvor det bygges låter på en helt annen måte. Vi jobber intenst hjemme først, og deretter er det finpussing og hakking, før det øves hardt inn på øving. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er primært en låtskriver i Nekromantheon, og det er Arild. Selv om jeg kommer med riff, og vi setter sammen ting sammen, er det han som står for det meste av råmaterialet, og derfor ligger det meste på hans skuldre.”

– Det skal være en mørk og seriøs thrash-avart, som er både kjapp, til en viss grad teknisk, men likevel føles spontan, sloppy og ondskapsfull. (Sindre beskriver musikken til Nekromantheon).

Vi fortsetter å utforske rundt låtskriving, intensjoner og veien fram til et ferdig produkt. “Vi hadde vel en ide om hva vi synes er bra thrash, når vi starta. Det skal være en mørk og seriøs thrash-avart, som er både kjapp, til en viss grad teknisk, men likevel føles spontan, sloppy og ondskapsfull. Stemningen, men også dynamikken, er viktig. Samtidig er det et mål at man skal unngå å høre at dette skal være forløperen til death metal og black metal. Vi har noen veldig gode eksempler på akkurat disse karakteristikkene i Slayers Hell Awaits og Reign in Blood, Dark Angels Darkness Descends, tidlig Sadus og Sepultura. Tanken vår var vel egentlig å fortsette i det sporet, og videreutvikle den begrensede tiden denne scena levde, men da innenfor vårt eget univers. Underveis har det blødd inn en del proto-death metal, en del heavy metal og andre ting, noe som har ført til at jeg føler uttrykket har blitt litt mer variert. Men lyset vi går etter er altså hentet fra scena jeg beskrev ovenfor. Tidligere, da vi hadde vårt eget studio på Kolbotn, hadde vi en lapp over innspillingsbordet hvor det stod “er det nekro nok?” Det var nok bærebjelken vi bygde på da vi startet bandet, men de siste årene har vi blitt mer fokusert på perfeksjon.”

– Vi skal kun ha de onde låtene. (Sindre om låtmaterialet).

Aner vi at det er mer oppskriftsmessig nå, kontra den tidlige pure ungdomstiden der man kan gi fingeren til alt og alle og bare prøver seg fram? “Både og, kan du si, for vi hadde en veldig klar tanke og retning da vi var yngre også. Da vi startet bandene våre, og begynte å gi ut saker i 2005/06, var den komplementære metalscena rundt oss dårlig, etter vår mening. Det var fokus på teknikk, ting var veldig polert, og man hadde på mange måter sluttet å være rebelske, spesielt innen thrash og death metal. Innen black metal hadde det begynt å komme gode band som tok opp den gamle kjipe stemningen og videreutviklet den. Men særlig innen thrash metal så hørtes alt ut som siste Overkill eller siste Testament, og det syntes vi var dørgende kjedelig. Derfor ble vi på en måte en motpol allerede på den tiden. Men jeg må nok innrømme at kvalitetskravene våre var lavere før. På de første skivene hadde vi blant annet to låter som stakk seg ut som utpregete partythrash-låter. Nå har vi vært tydelige på at akkurat dét skal ihvertfall ikke forekomme igjen. Vi skal kun ha de onde låtene. Det har blitt en sentral del av tankegangen. Når det gjelder hvordan metalscena er nå, må jeg presisere at jeg synes den nesten ikke har vært bedre enn de fem-ti siste årene. I undergrunnen har det kommet enormt mange bra plater, og det har skjedd mye innovativt på en litt mer retrospektiv måte. Folk har gjort kule ting med et gammelt og rått uttrykk, særlig i black og death, og det har vært utrolig inspirerende. Derfor er en sånn “fuck metalscenen-greie” ikke reell lenger. Nå handler det mer om å lage noe som er ordentlig fett og som føles som noe eget.”

Hva så med den konkrete låtskrivingsprosessen? “Det er gjerne slik at vi kommer med et par riff, eller et slags skjelett, som vi jammer litt på og prøver å sette opp. Ut fra dette kan Arild lage en rå-demo med primitive køddedatatrommer, legge på soloer og prøve å lage et slags ferniss som vi kan ha som utgangspunkt. Derfra bruker vi lang tid på å bygge opp det hele til en låt. Når det er gjort, gjenstår det å investere mye tid på å spille og finslipe alt av overganger, små finurligheter, detaljer og partier til det føles ut som en fullstendig Nekro-låt. Men det hender også at vi tar utgangspunkt i en av tekstene, hvis de har vært klare på forhånd, og prøvd å smake litt på stemning i tekstene, og bygget riff og partier rundt dem.”

– Den nye plata omhandler i større grad de mystiske og esoteriske tradisjonene rundt blant annet hermetisk tradisjon. (Sindre om tekstuniverset).

Når vi først er inne på tekster, her er det mye å boltre seg i, både spirituelt og filosofisk. Hva kan du fortelle oss her? “Det er Kikkan som har skrevet alle tekstene på denne skiva. Så hvis man skal ha noen dyptgående analyse så må man nesten ta det med ham. Det jeg kan si er at vi baserte hele konseptet til Nekromantheon rundt de dødes tempel og dødsorakelet utenfor Parga (Hellas). Alle tekstene skulle ha en referanse, eller ta utgangspunkt, i gresk og romersk mytologi. Tidligere har det gjerne vært en fremheving av de mer dødelige sidene i gresk mytologi, mens den nye plata omhandler i større grad de mystiske og esoteriske tradisjonene rundt blant annet hermetisk tradisjon. Det er gjerne en egen innfallsvinkel og ide i teksttematikken, men i hovedsak har de som hensikt å sette stemningen. Jeg føler at det ganske så seriøse mytologiske fokuset i veldig stor grad bidrar til å skape særegenheten vår. Tidligere var målet å lage velartikulerte, ganske ondskapsfulle, og (litt) intelligente tekster, fordi det skulle bidra til å gi en helt annen vibb enn det andre drev med. Alt dette har vært med på å gi en helt ny dimensjon til musikken, som i stor grad har vært med på å forme Nekromantheon som fenomen.”

Før vi spør om en kommentar til påstanden om at lyden på nyskiva er litt annerledes enn tidligere, at gitarene har fått ekstra boltreplass, og at trommene virker å være plassert litt lengre bak, må denne journalisten nevne at starten på åpningslåta minnet om tidlig Helloween – type EP i 85, og Walls of Jericho. Sindre sier seg ikke helt enig i det sistnevnte: “Det med Helloween er nok en ganske stor tilfeldighet, for det er jeg som har skrevet den leaden, og Helloween er et band som jeg dessverre ikke har noe kjennskap til. Arild har derimot hørt en god del på Helloween, men det er ikke han som står for åpningen. Selve leaden ble til på en Obliteration-øving, men Arild mente at den heller burde brukes i Nekromantheon. Forresten, en kompis av meg som bor i Statene, mente at introen på åpningslåta hadde noe veldig Emperorsk over seg, og det syntes jeg var en rar tolkning, men men… Når det gjelder lyden på skiva, så er jeg usikker på om trommene er lengre bak enn tidligere. Jeg synes de utfyller lydbildet greit, det er litt antitese til den moderne metal-trommelyden som råder nå om dagen, med mye trigging og slikt. Vi vil at det skal låte autentisk, som et trommesett, og det har ikke vært noen intensjon om å legge dem lavere i miksen enn noe annet. Det er sikkert bare litt individuelt hvordan man opplever ting. Denne gangen lånte vi et studiokollektiv på Alexander Kiellands plass som har et godt innspillingsrom med veldig mange kule gamle rørpreamper, rørkompressorer og gamle 70-talls mikker. Så vi har hatt veldig god signalgang på alle sporene, og dette ble gjort på en helt annen måte enn tidligere. Det er spilt inn på typ 70-talls hifi, med nesten litt sånn Nashville-signalgang i studio. Dette har bidratt til at vi har fått veldig fyldig og fin gitarlyd. Men nå er det jo slik at det er Arild som har miksa det hele, og så klart har han mikset gitarene ekstra høyt opp,” fleiper Sindre. Vi skyter inn at det ikke er noe å utsette på lyden, men at i forhold til forrige skiva så dominerer gitarene mer. Sindre utdyper refleksjonen: “Jeg tror egentlig at på forrige skive så skjedde det et eller annet lurt, eller ulurt, i miks eller master. Vokalen ble dratt litt opp, og det tok over noe av frekvensspekteret til der mye av gitaren befant seg. Jeg tror også vi kanskje tenkte litt mer spesifikt at på 80-tallet var det ganske vanlig at trommene var litt høyere og gitarene litt lavere. Dette kom nok i hovedsak av at selve innspillingene ble gjort på en helt annen måte på den tiden, og det går ikke an å gjøre det på den måten lengre. Alt må spilles inn på en spesifikk måte for at gitarene skal ligge lavt men likevel komme frem,” kommer det fra Sindre.

Alt av fremtidsplaner er selvfølgelig preget av korona, men kan Sindre si noe om hva vi har i vente fra bandet? “Næsj, det er lite med planer. Eneste konkrete planen vi har er at vi allerede har begynt å se på litt ny musikk, og at vi har tanker om å gå i en litt annen retning. Rett og slett fordi vi har malt oss helt inn i et hjørne med det vi driver med. Vi har brukt ni år på å gjøre det så bra vi kan innenfor den lille boksen vi står i. Det spørs jo hvor mange skiver det fortsatt kan bli ordentlig bra på. Vi har noen ideer, men det gjenstår og se hvordan det blir. Ellers så er det jo en vanskelig situasjon om dagen med covid og slikt, så vi aner ikke helt hva vi skal gjøre. Men vi har ihvertfall planer om å spille inn en slags form for releasekonsert. Den kommer ikke til å bli live, men vil bli spredt på andre måter slik at det vil være mulig å få litt Nekromantheon-konsert i fremtiden også. Vi er også annonsert på Hellbotn, men med unntak av det så kommer vi nok ikke til å legge noen særlige planer før vi ser hvordan ting går i samfunnet. Det siste året har kun handlet om å si ja eller nei til utsettelser, og prøve å få refundert flybilletter med masse ting som har blitt booket med Obliteration. Så vi kommer ikke til å gidde å legge inn det store arbeidet på den fronten før vi vet at det er mulig. Rett og slett.”

Også Sindre er nødt til å få den obligatoriske utfordringen med å anbefale oss et nytt, ungt, ukjent band som trenger litt oppmerksomhet. “Det er et par prosjekter, basert i Oslo, med en fyr som heter Einar. Det ene heter Knokkelklang som er soloprosjektet hans, og det andre er Askeregn. De kan vel ikke akkurat kalles unge, men det er to band som har gitt ut utrolig kule ting de siste årene, og som godt fortjener mer oppmerksomhet, og som jeg håper kommer med mer musikk snart. Og så vil jeg nevne et band fra Portland, Oregon, som heller ikke er så helt for gamle, og som ga ut en av 2020s beste plater. Det er Spirit Possession. De har jeg hatt mye glede av, så de kan jeg absolutt anbefale videre.”

Avslutningsvis får Sindre muligheten til en oppfordring: “Kjøp vinyl og tapes, støtt din lokale platebutikk, og hør på bra musikk med autentisk trommelyd. La meg understreke; å støtte din lokale platebutikk er den beste oppfordringen jeg kan komme med nå!”

Vi takker for en hyggelig prat, og ønsker lykke til med skiva!

 

The Visions of Trismegistos kommer ut på Indie Recordings 30. april!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto : Annika Mortensen