The Crown
Royal Destroyer
Metal Blade Records

I følge presseskrivet til dette albumet, er planen til The Crown at de skal bli et av de helt store Death Metal-bandene i løpet av de neste seks årene. Ettersom de i fjor feiret 30-årsjubileum som band, skal ingen beskylde dem for å ha hatt det travelt med å oppnå verdensherredømme. Og akkurat det oppnår de muligens heller ikke med sitt ellevte album, Royal Destroyer heller, men det er ingen tvil om at denne skiva er et solid steg i riktig retning en eller annen trone. Med tanke på at svenskene har like lang fartstid som f.ex. In Flames og At the Gates, må det være lov å si at de har fått betraktelig mindre omtale enn sine landsmenn, men trass i et lite opphold fra 2004 til 2009 har de ikke latt seg kue, og heller ikke mildnet eller skiftet stil for å følge vindretningene eller tekkes de gjeldende trendene. Og bandets standhaftighet har betalt seg, for i et musikalsk landskap der det spirer og gror i avdelingen for beintøff metallisk død og fordervelse, og band som Diabolic Night, Bütcher og Hellripper står for noe av det hotteste og fresheste man kan ønske å sprenge høyttalerne sine med, er Royal Destroyer en betimelig påminnelse om at de allerede har gjort dette en stund, og våpnene deres har bare blitt skarpere!

Og bare så det er sagt, så kan de uinnvidde som ikke nødvendigvis kaster seg hodestups inn i alt som går under kategorien death metal glede seg over at The Crown fyller den dødelige heksegryta si med både klassisk heavy metal, thrash metal, speed metal, punka saker og en liberal dose svartmaling! Dermed kan vi høre hint av både gamle helter som Venom, Sodom, tidlig Slayer og Bathory innimellom, og det er jo aldri feil. Dette er også et såpass variert album at man aldri går lei, og det er gjort rom for noen pustepauser underveis, mellom kaskadene av jernhanskekledde knyttneveslag. Men det hele starter om lag så frenetisk og brutalt som det kan få blitt, med den 78 sekunder lange eksplosjonen Baptized in Violence, som gjør det klart å tydelig at bandet ikke er her for å stryke deg fløyelsmykt på kinnet, men heller slipper en panservogn i hodet på deg fra 666 meters høyde. De har like fullt klart å skvise inn en herlig fet rock’n’roll-gitarsolo midtveis, så det er umulig å ikke glise. I tilfelle du ikke har oppfattet budskapet, følger så Let the Hammering Begin!, som presterer å være både brutal, hjerterå og vanvittig fengende, og som får drøye 6 minutter til å fly unna uten antydning til daukjøtt. Motordeath er SELVSAGT en hyllest til Metallica-dengeren Motorbreath, men i et tempo og med en råskap som ville fått Satan selv til å måpe.

Et annet høydepunkt er den deilig seige Glorious Hades, som bytter ut noe av det frenetiske tempoet med en gyngende tyngde som viser at bandet behersker så mye mer enn bare fortfortfort-galskap. Og når jeg sier “bandet”, så gjelder dette bare fire av de fem medlemmene, for trommis Henrik Axelsson tramper seg gjennom låta med en like imponerende hastighet og utholdenhet som en duracell-kanin på steroider mens vokalist Johan Lindstrand buldrer så truende og dystert at han kunne ha skremt en tordenstorm til å snu! Scandinavian Satan er mer Motörhead/Bathory/Sodom-aktig høyoktan-death’n’roll, og garantert en kommende moshpit-favoritt og Devoid of Light er enda en vanvittig tung og smågroovy sak som tar deg fra diggende gynging til heseblesende headbanging med det samme gliset limt til fjeset hele veien. Deretter følger We Drift On, som nesten må kunne kalles en ballade – i hvert fall sammenlignet med resten av albumet. Vi snakker fremdeles ikke noen Klem FM-kandidat, men her er det noen nydelige melodiske partier som garantert vil overraske mange, men som fungerer perfekt og bare tilfører en ny dimensjon til både plate og band. Til slutt demonstrerer Beyond the Frail at The Crown anno 2021 er konger av både riff, melodi, tyngde og fart, og så sømløst kombinerer alle disse fire elementene på et så ypperlig vis at Royal Destroyer melder seg som en solid kandidat til årets metal-album! (8/10)

Espen Nørvåg Slapgård