Korpse – Insufferable Violence

Korpse
Insufferable Violence
Unique Leader Records

 

Endelig er skiva ute! Sett på låta Liege of Inveracity av Suffocation (fra Effigy of the Forgotten, 1991), hopp fram til 2 min og 50 sek, og hør på riffet som spilles. Gjenta dette 5-10 ganger, og så setter du på Korpse sin nyvinning – Insufferable Violence. Da vil du skjønne hva Korpse driver med. Riffet jeg snakker om ble ikke brukt til inspirasjon for kun låter, album eller band, nei det ble grunnlaget for en hel sjanger – nemlig SLAM! Man skulle tro at 30 år med låtsnekring sentrert rundt akkurat dette ene riffet ikke skulle være mulig, men det lover jeg at det er! Og hvem er bedre til å understreke denne dristige påstanden enn akkurat Korpse?

Nederlenderne slipper med IV deres tredje fullengder, og de har faktisk klart å overgå tidligere bragder. Det i seg selv er ikke verst, for de to foregående er beinsterke! Helt fra første riff (jepp, tungt inspirert av Liege of Inveracity) knuser de alt av krimskrams og tullete eksperimentering i tusen biter, og brøler av ekstase mens de tråkker ned både trender og hipstermusikk! Det er så utrolig deilig å slippe alt sarvet i form av post-metal, post-black metal, post-datt, post-ditt og post-dritt! Dette er full spiker, rett fram, minimalt med variasjon, brutalt, brutalt og brutalt. Det eneste som skaper variasjon er enkelte rene death metal-parti, ellers er det slam og brutal death all the way! Det går ikke an å beskrive dette annerledes enn at dette er noe av det mest brutale vi får i år.

Nevnte jeg tyngden? Betong er en underdrivelse, og egentlig er gjentatte hammerslag i bakhodet heller ikke beskrivende nok. Dere skjønner greia. Det er kun undertegnedes irritasjon over to instrumentallåter som drar inntrykket ned. Hadde det ikke vært for det, så hadde det fort nærmet seg full pott. De skal også ha for å dra fokuset bort fra misogyni (som sjangeren har vært hovedleverandør av i flere år) og alles forsøk på å være de mest blodige, vulgære, perverse, eller grisete. I stedet har de bestemt seg for å portrettere menneskehetens brutalitet, og henter eksempler fra vår egen bestialitetshistorie. Nå skal det nevnes at de strengt tatt kan “synge” om hva som helst, for det er uansett umulig å høre hva som ytres i gryntingen som buldrer av gårde. Vær så god, kos dere! (9/10)

Lars Bremnes Ese