Alice Cooper – Detroit Stories

Alice Cooper
Detroit Stories
earMUSIC

 

Alice Coopers forrige studioalbum, Paranormal (2017) var en skikkelig godbit, og ikke minst var tittelkuttet en av de beste låtene fra den kanten på mange mange år! Live har han også vært i storform lenge, og et kroneksempel på den gamle klisjeen om at god vin bare blir bedre med alderen. Så når han nå skulle slippe et album med hyllester til Detroit (også kjent som Rock City, tross alt), hørtes det ut som en idé med et særdeles godt potensiale. Og det er bare herlig at 73-åringen nekter å la seg tøyle når det gjelder inspirasjoner, men åpenbart følger sine egne inspirasjoner og innskytelser. Dermed er det helt åpenbart at samme om han treffer blink eller ender opp med total skivebom, så gjør han det ett hundre prosent på sine egne premisser. Det er forøvrig verdt å kjapt ta turen innom historikken som ligger bak denne by-hyllesten. Det var nemlig på mange måter her det hele startet for Alice Cooper, for drøye 50 år siden. I 1970 hadde bandet Alice Cooper øvingslokale i Detroit hvor de spilte og terpet 10 timer hver dagen, og hver gang en av låtene satt skikkelig, kunne de høre jubel fra sykehuset for kriminelle mentalpasienter på den andre siden av gata. Og slik ble det klassiske Alice Cooper-soundet til!

Dermed spoler vi fram til 2021, og her er altså Detroit Stories, der det selvsagt ikke er de gjenlevende medlemmene av det originale bandet som spiller (bortsett fra på to av sporene), men et særdeles respektabelt lag av musikere, nemlig gitarist Wayne Kramer fra MC5, trommis Johnny “Bee” Badanjek fra Detroit Wheels, bassist Paul Randolph fra en rekke Detroit-baserte jazz- og R&B-band sant en blåserrekke og flere andre lokale musikere. Dermed ligger det allerede fra starten an til at dette skal bli et album som byr på mer klassisk rock’n’roll og mindre HARDROCK. Og allerede fra første spor får vi dette bekreftet, for dette er en rak cover av Velvet Underground-klassikeren Rock and Roll, i en versjon som låter både ektefølt og fresk, men som strengt tatt ikke tilfører låta noe som helst. Vi må kunne se på det som en intensjonserklæring, og det er selvsagt topp om en ny generasjon fans oppdager låta (og Velvet Underground) via denne, men det er unektelig noe litt pussig med å la en coverlåt være åpningslåt (og første singel) på et album, for ikke å snakke om at Velvet Underground tross alt var fra New York og ikke Detroit. Nuvel…

Spor to, Go Man Go, er adskillig tøffere, med en aldri så liten punksnert. og nå koser vi oss skikkelig! Det svinger som pokker og er så beintøft at det er ingen tvil om at denne skiva kommer til å rocke akkurat så til de grader at… hva? Vent, slik skulle det ikke være, nei. For her kommer Our Love Will Change the World, som er nok en cover (og andresingelen fra plata), denne gangen i det minste av et Detroitband, det for meg totalt ukjente Outrageous Cherry. Låta kan i beste fall kalles en Beatles-pastisj, og hadde passet bedre på et album med noen av 90-tallets britpop-band enn på den tjueførste skiva til ALICE FUCKIN’ COOPER! Social Debris låter mer som Alice Cooper, men problemet med denne er at den låter litt for mye som en sånn låt som noen kunne ha laget hvis de fikk 15 minutter på seg og hadde i oppdrag å “skrive en låt som høres ut som Alice Cooper,” hvis dere skjønner. $1000 High Heel Shoes svinger litt, men blåsere og doo-wop-koring gir mer assosiasjoner til Notodden Blues Festival enn Tons of Rock, for å si det sånn. Flere låter følger på som åpenbart har vært morsomt å spille inn, men som dessverre ikke på noe vis tilfører verken musikkhistorien eller Cooper-katalogen noe som helst av betydning. Det er selvsagt artig med blueslåta Drunk and in Love og den akkurat passe tøysete boogierockeren Independence Dave, men det er vanskelig å mønstre godviljen til å se på disse som annet enn skuldertrekk med rockefot.

Litt tøffere blir det på I Hate You, der vokalen deles mellom de fire bandmedlemmene. Kanskje ikke direkte fantastisk, men et friskt pust likefullt. Wonderful World er også en litt uforløst “Alice Cooper etter boka”-låt, som aldri tar av. Av en eller annen grunn har han valgt å inkludere 4 av de 6 låtene som ble sluppet på 2019-EPen Breadcrumbs på Detroit Stories, og den ene av disse (Detroit 2021) har til overmål sitt utspring på 2003-albumet The Eyes of Alice Cooper. Dermed ender vi opp med 15 spor her, så når Shut up and Rock kommer som nest siste låt og prøver å røske litt tak i oss, er det lite godvilje igjen. Den kommer forøvrig midt mellom den litt cheesy “Covid-låta” Hanging on by a Thread (Don’t Give Up) og Bob Seger-coveren East Side Story (som også var på Breadcrumbs) og fungerer litt som et Mikke Mus-plaster på et punktert bildekk.

Konklusjonen må bli som følger, at dette er naturligvis ikke dårlig, men så langt fra essensielt som det kan komme fra en legende som Alice Cooper. Det er både prisverdig og trivelig at han ønsker å hylle sine egne røtter, og det er ingen tvil om at han gjør dette gjennomført som bare rakkern. Jeg hadde betalt gode penger for å se denne gjengen fremføre låtene herfra live – helst på en liten klubb – men det er ingenting som taler for at jeg kommer til å dra fram denne skiva igjen om et år eller mer, slik jeg fortsatt gjør med forgjengeren. Alice Cooper er fortsatt en helt, så vi tilgir naturligvis at han går fra Paranormal til parentes, men kanskje han burde ha prøvd ut disse låtene for de kriminelle mentalpasientene før han slapp dem løs på plate? (4/10)

Espen Nørvåg Slapgård