Høstsabbat
Betong, Oslo
25-26.09.2015
Fredag
Da var endelig høstens sabbat i gang igjen og det er Captain Kill (6,5/10) fra Hønefoss som får æren av å åpne hekseriet. Tross få fremmøtte skaper trioen god stemning, både på klubbscenen og ute i det dunkle lokalet. Gutta byr på saftig rock ispedd en god dose doom og stoner rock. Det oppnås dermed flere ritualistiske øyeblikk, med forekomst av gåsehud. Gjengen oser dessuten av spilleglede, og således er åpningen av Oslos kuleste festival mer enn godkjent.
Nederlandske Death Alley (7/10) fortsetter der åpningsakten slapp. Nå skrus imidlertid tempoet opp. Bandet raser i gang med en psykedelisk parade av proto-metal. Energien er på topp og det er umulig ikke å bli smittet av denne gjengen. Det låter kompakt og velsmurt. Settlisten består av hovedsakelig av det kritikerroste albumet Black Magick Boogieland.
Så åpnes den store scenen på Betong, og det er ingen ringere enn Oslobandet Moe (9/10) som setter i gang kveldens støybonanza. Hellige måne! Særlig tyngre enn dette kan kvelden neppe bli. Trioen blåser avgårde et helsikes leven i velkjent stil. Sammen med Årabrot er Moe et av Norges feteste liveband i min bok. Det går så hardt for seg at basstrengene fyker og gitaren ryker. Oh la la!
Hvordan skal Spelljammer (7/10) ta opp tråden etter Moe? Ved å sette ned tempoet og gjøre rom for en magisk og psykedelisk eventyrstund, selvfølgelig. Atmosfæren er tykk, og riffene ljomer fra klubbscenen. Jovisst, det er tyngde her også. Nå i form av seig riffing og suggererende rytmer. Stemningen er hypnotiserende, og Spelljammer tar oss med på en astronomisk reise. Jeg mistenker likevel at bandet hadde gjort seg bedre inne på Betong-scenen.
Det var så tid for California-bandet JOY (7/10). Bandet har jamt over fått gode tilbakemeldinger på utgivelsene sine, og det er ikke til å stikke under en stol at det lyder fett av dem i studio.
Karene hadde mye energi og ga full pinne omtrent fra sekund én. Det var mye humor og moro til publikums store glede, og fliret var bredt fra samtlige på scenen og blant publikum.
Det ble dog mye av det samme, noe som gjorde at det tidvis nesten kunne bli litt kjedelig i lengden. De litt mer downbeat og klassisk rocka, psykedeliske partiene gjorde seg bedre enn partiene der det helte mer mot heavy rock på scenen. Det ble også en del klovneri som av og til kom i veien for musikken heller enn å bidra til å løfte den opp.
Vokalt sett var Zachary Oakley litt av og på i formen, men utover dette var konserten gjennomført velspilt av det som helt klart er dyktige karer.
Svenskene i Yuri Gagarin (9/10) stod så klare på klubbscenen på Betong, og med en solid tone for å sette i gang hele konserten var det bare å rigge seg til.
Det kom tydelig fram at Yuri Gagarin ikke bare låter fett på skive, men at dette er karer som vet å spille bra live. Låta First Orbit var et godt eksempel på dette, der den ble mektigere enn studiovarianten. Bandet opprettholdt et tight og jevnt lydbilde hele veien, og hadde god flyt.
Noen steder haltet trommene litt, men ikke nok til at det egentlig ble plagsomt. Helhetlig var det hele svært velspilt, lett å drømme seg bort i og la seg rive med av – noe de fleste blant publikum helt klart virket å være enige i. Yuri Gagarin leverte med andre ord en svært god konsertopplevelse denne sabbatfredagen, og det med renter.
Siste band ut på første del av sabbaten var metal-avantgardistene i Virus (8/10).
Med noe dårlig skrudd lyd i begynnelsen, ble det en litt ufortjent spak start på selve konserten, men etter hvert som første låt var ferdig ble det andre boller. Det er ingen tvil om at Virus består av knakende dyktige musikere, med Plenums imponerende basspilling, suveren vokal fra Crzal sin side og rå trommespilling fra Einz.
Selve det sceniske ble dog noe uinteressant. Det var litt lite energi i selve framførelsen, noe som gjorde at det føltes repetitivt. Dette ble dog skjøvet en del til side av hvor bra karene faktisk spilte, der blant annet låta Road var innmari spot on hva både prestasjoner, fremføring og musikalitet angår, i tillegg til at vi også ble servert snadder av nyere slag.
Virus avsluttet dermed sabbatens første dag på en flott måte.
Lørdag
Sabbaten går inn i sin andre dag og det er Ocean Dweller (7/10) som har fått æren av å åpne festivitetene. Kvintetten smeller til med usedvanlig fet sludge metal. Eventuelle slitne tilskuere bråvåkner og tvinges nærmest til å nyte dette velsmurte maskineriet. Spillegleden er tydelig tilstede og smitter sådan øyeblikkelig over på stadig flere tilskuere som strømmer til. Ocean Dweller serverer med andre ord en tøff start på en lang kveld, i en noe dyster kjeller.
Med litt spenstige oljeeffekter på overhead som backdrop, var det så duket for Black Moon Circle (8/10). Det å være tidlig ute er aldri en enkel oppgave, men det forhindret ikke energien i å være på plass fra første sekund. Lyden var tilnærmet upåklagelig, gitarspilingen rå, samspillet tight og ”trollmannen” bak elektronikken gjorde en veldig god jobb med effektene. Det ble derfor enkelt å drømme seg bort i musikken.
Noe av det eneste som kunne la seg pirke litt på var en hovedvokal som her og der kunne skli litt inn og ut av dagsform, men dette var såpass lite merkbart at det i grunn kunne ses bort i fra. I tillegg var det av og til litt dårlig koordinasjon på scenen, noe som gjorde at mikrofonstativene ”snublet” litt fra tid til annen.
Dette forhindret ikke karene fra å levere et knakende godt liveshow og en svært god konsert, med både høy underholdningsverdi og høyt nivå på spillingen.
Buckaduzz (7,5/10) la inn årene i 2012, men samler mannskapet for et såkalt one-off show. Medlemmene er å finne i blant annet band som Hymn og Spectral Haze. Dette er i seg selv et kvalitetsstempel som garanterer en uforglemmelig konsert. Fremførelsen er selvfølgelig upåklagelig og det er bare å hylle mørkere krefter for deres gjenforening for anledningen. Musikken raser innom både sludge, doom og den mer psykedeliske siden av skalaen. Heftig, herlig og massivt.
Like svart, gritty og grimt som real black metal skal være, stod Faustcoven (6/10) med sin cocktail av black og doom klare som nestemann ut. Uten dill, uten effekter og med brutale riff, fikk konserten dermed en passende tung og svart start ved første skrik.
Energinivået på scenen var dog et heller trist kapittel, der det var en klar skjevhet som bare understreket det hele. Selv om livevokalist Samson Isberg gjorde en utrolig god jobb på vokal, måtte han bære mye av konserten alene da bandets faste studiomedlemmer Gunnar Hansen og Johnny Tombthrasher så på skoene sine/trommestikkene sine heller enn å se ut som om de faktisk spilte konsert og fant noen spilleglede i dette.
Den møkkete, brutale lyden holdt allikevel et nokså jevnt nivå gjennom hele konserten. Det var bra driv i det musikalske, bandet var samspilte og det lød som det skulle. Partiene med mest fokus på old school black metal var helt klart de som gjorde seg best, og sånn sett var låta som nettopp heter Oldschool War rett og slett dritbra utført.
Med New Keepers of the Water Towers (7/10) er det vanskelig å skrive utgrunnelig om hver enkelt låt, teknikk og dets like, for på sabbatens siste dag ble konserten mer en helhetlig opplevelse enn noe stykkevis og delt. NKOTWT leverte som bandnavnet antyder seg hør og bør en blanding av prog, meditative linjer og tunge, nesten groovy, rocka partier. Sammensetningen fungerte bra live, men jamt over var det alltid et bittelite ”men” som kunne trekke fremføringen noen millimeter ned. Her og der kunne det bli noe langtekkelig, lydteppet var i det store og det hele ikke tykt nok, og stemningen var mer grei enn rent hypnotiserende.
Konserten var med andre ord ikke dårlig i seg selv, men med enkelte mangler. Selv om svenskene helt klart er dyktige og har bra låter å komme med, manglet de den ene lille millimeteren på Høstsabbatens siste dag.
Hymn (8/10) har imponert tidligere på Høstsabbat og de gjør det samme i kveld. Det er noe primalt over denne duoen. Som om de blir drevet av noe mer enn seg selv. Det ligger en kraft i låtene, så hinsides massivt og så utrolig brutalt at gåsehuden legger seg umiddelbart over hele kroppen. Hvordan man skal restitueres etter denne maktdemonstrasjonen er meg ubegripelig. Takk, Hymn!
Det er mulig at det er festivallivet som begynner å tære på, men jeg synes ikke Age of Taurus (6/10) lever helt opp til forventningene. Britene leverer riktignok varene og mer til. De er arbeidsomme og byr på mange svisker fra debuten, samt musikalske glimt fra deres kommende skive. Jovisst har jeg høye forventninger, men jeg er da ikke fullstendig urimelig heller. Mye god heavy metal av den gamle skolen, men jeg savner det lille ekstra i kveld.
Den svenske kvartetten The Graviators (7/10) endevender sabbaten med et heksebrygg av herlig 70-talls rock, doom og noen solide doser stoner rock. De har selvfølgelig ikke funnet opp kruttet, men føyer seg derimot pent inn i rekken av nye, svenske band inspirert av 70-tallet. Stemningen er god, og bandet formidler spillegleden utmerket over på de oppmøtte. Det er akkurat dette vi trenger for å holde løpet ut. Pur rock og feststemning, så får kveldens siste band stå for vuggesangen.
Man sier at navnet skjemmer ingen, og det er vel helt klart passende for polske Belzebong (10/10). Som siste band ut på Høstsabbaten, flokket det seg til foran scenen av fans som var klare for tung stoner og doom metal. Det var også helt klart nettopp det publikum fikk. Med låta Bong Thrower var stemningen satt, med såpass tjukk og tung lyd at man kunne kjenne det på kroppen. Denne stemningen fikk heller ikke noe dropp, og vedvarte med like solid trøkk gjennom hele konserten.
Lydbalansen var på plass, bandet hadde god og jevn driv i de seige, tunge og deilige partiene, som i grunn ble bedre live enn på skive. Med fans som tilsynelatende lot seg hypnotisere av det polakkene presterte, virket dette å være noe det var enighet om. Forventningene om en tung, solid og suggererende konsert ble mer enn innfridd, og Belzebong leverte intet annet enn en perfekt, intens og fet avslutning på årets Høstsabbat.
Tekst: Mari Groven Holmboe og Gerrit Karafiat
Foto: Guro Torget