Candyboy
Paradise Lost
Egen

Bak dette koselige pseudonymet skjuler det seg en italiensk gitarist ved navn Andrea Chierini som har bosatt seg i L.A. Musikken han komponerer er alt annet enn koselig. Sterkt inspirert av horrorfilmer og okkulte elementer klarer han å skape musikk som fremkaller frysninger. Dette er meget sært, og det må også nevnes at Candyboy har fokus på det visuelle når dette fremføres live. I så måte fungerer nok Paradise Lost bedre live, med det visuelle som et viktig tilleggskomponent. Likevel er dette albumet interessant på flere måter, ikke bare fordi Candyboy åpenbart er en dyktig gitarist som kan sammenlignes med mer kjente John5 og Buckethead, men også fordi han klarer å skape noe ganske så uhyggelig og unikt med musikken sin.

Du kan nesten kjenne at det går kaldt nedover ryggen når musikken kryper ut av høyttalerne som en djevelsk slange klar til hugg. Som du sikkert skjønner er ikke dette musikk for hvermansen, men det låter spennende. For eksempel låta Funeral Parade, som er musikalsk galskap satt i system på høyt nivå, for ikke å snakke om det lettere psykotiske tittelsporet. Men som sagt, dette er spennende, og det er uten tvil både system i galskapen og kalkulert uhygge som bygger seg opp gjennom de ti låtene. Neppe noe du bør sette på for å skape romantisk hygge i hjemmet, men det var nok ikke tanken bak dette albumet heller. Innimellom all uhyggen og galskapen får du også høre en gitarist som virkelig kan å spille med tette bånd til neo-klassisk metal. Kort oppsummert er Paradise Lost noe helt utenom det vanlige og vel verdt å sjekke ut om du liker å utforske nye terreng. (7/10)

Pål J. Silihagen