Michael Schenker Group
Immortal
Nuclear Blast
Kall meg kjip, men det må gå an å påstå at navnet Michael Schenker betyr mer for de aller fleste metalfans enn musikken hans. Han er liksom en av de figurene som alltid har vært der, og man vet at han er en legende og en enorm inspirasjonskilde for mange musikere, ikke minst gjennom en rekke klassiske album med UFO. Men som soloartist? Tja. Selv om det har blitt noen svært så trivelige skiver, ikke minst de 3-4 første med Michael Schenker Group på 80-tallet, så har han aldri hatt den ene store låta eller det totalt udødelige albumet som blir nevnt i samme åndedrett som hans kolleger i f.eks Scorpions, Accept, Judas Priest eller Yngwie Malmsteen. Det hjelper selvsagt heller ikke at han har tøvet og surret noe voldsomt med et ukjent antall bandkonstellasjoner og sideprosjekter underveis, som Michael Schenker’s Temple of Rock, Michael Schenker Fest, Schenker/Barden Acoustic Project, Schenker Pattison Summit, Contraband, The Plot og Under Construction. Han har rett og slett gjort det litt vanskelig for både seg selv og oss, og underveis har det vært mye spilleglede, mange gode intensjoner, litt dårlig dømmekraft og ikke bra nok låter.
Så hva er status i 2021, sånn pluss/minus 50 år siden han startet sin musikalske karriere og 40 år etter at han gikk solo? Jo, først og fremst har han valgt å omgi seg med et superteam av musikere og vokalister, som Ralf Scheepers (Primal Fear), Joe Lynn Turner (Rainbow), Ronnie Romero (Rainbow) og Doogie White (også Rainbow!). Dernest har han verdens største metal-etikett, Nuclear Blast, i ryggen, og de har garantert ikke latt ham slippe unna med noe halvhjertet bare fordi han har et visst navn. Dermed er det et fullkomment power metal-befengt rett-i-trynet-angrep som møter oss når Drilled to Kill drar i gang med like mye energi som en armada med 5-åringer på trampoline etter en overdose sukkerspinn, noe som kler vokalist Ralf Scheepers som hånd i hanske! Joe Lynn Turner tar over stafettpinnen på den lekre og elegante Don’t Die on Me Now, som har et av disse refrengene man bare vet kommer til å feste seg. Underveis kommer det noen litt mer forglemmelige låter, og den sidrumpa balladen After the Rain faller flatt som ei pannekake på et sementgulv, men midtveis får vi den helt hemningsløst tøffe Devil’s Daughter, med et riff som tar tak i kragen din og dytter deg baklengs gjennom en tornado av trommer, gitarer og lykksalig snerring.
Deretter kommer låta Sail the Darkness, som med sitt gyngende riff og totalt skamløse refreng sunget av Ronnie Romero kan minne om en krysning av tidlig Rainbow og Return! Og ja, jeg er klar over at det høres så feil ut som noe kan få blitt, men på et eller annet underfundig vis funker det! En annen høydare er Sangria Morte, også den med Turner i front, som bare oser klasse og stil, med et flott refreng av den typen som gjør at man blir litt ekstra stolt over å elske hardrock. Du veit…
Det er unektelig en vanvittig energi gjennom hele skiva, men sprut og spilleglede alene utgjør ikke et bra verk. Og mengden av vokalister med hvert sitt særpreg gjør at det underveis føles mer som en bunke låter uten noen rød tråd enn et ALBUM med en særpreget fellesnevner. Det er nok dermed bare å være kjip igjen og allerede nå spå at det er temmelig tvilsomt at jeg kommer til å ta fram denne skiva igjen når jeg skal oppsummere høydepunktene fra plateåret 2021. Det er likevel et knippe låter her som er såpass bra at det anbefales å sjekke ut skiva på sin foretrukne strømmetjeneste og heller legge favorittene i en spilleliste. Selv ønsker jeg meg et fullt album med Joe Lynn Turner på vokal neste gang, så kanskje det går an å håpe at vi faktisk får den klassikeren vi har ventet på? (6/10)
Espen Nørvåg Slapgård