Etter flere høydare fredagen, var det vanskelig å se for seg at dag 3 kunne tangere. Men med friskt mot snublet jeg inn på Main Stage kl 1800 og fikk bivånet Nergard (9/10). Bandet er Andreas Nergårds prosjekt, og det var knyttet en god del spenning til kveldens første melodiøse metalband. Men her kan all tvil føyes til side, for dette viste seg å være kanskje den koseligste konserten på hele festivalen. En episk intro setter stemninga før en gjeng streite gutter entrer scena, etterfulgt av en glisende vokalist. Til sammen er de åtte på scenen, hvis du tar med to korjenter, og det gjør sitt for at det visuelle blir massivt og helhetlig. Musikken kan ikke sies å være nyskapende, selv om Nergard fyller inn med morsomme trommetvister. Det er mykt og melodiøst, men du verden for en spilleglede. Vokalisten fleiper mellom låtene, gjør grimaser, henviser seg til publikum og det brer seg lett humring utover salen, og dermed er stemningen satt. Opptredenen faller godt i smak og med tre gjestevokalister, ble det også svært variert. Sett bort fra at vokalen var litt lav iblant, var det heller ikke noe å utsette på lyden.
Nesten før det stilnet på Main Stage, rølpet Tankard (8/10) avgårde på Second Stage. Og for de som hadde funnet det avslappende og lettfattelig på Nergard, ble de brått rykket ut av transen og sugd inn i Tankards øl-univers. Det er vel en underdrivelse å si at så lenge tema er “øl”, så blir stemningen god. Så på mange måter var det begrenset hvor mye Tankard og co faktisk måtte jobbe for engasjement salen viste. Gutta er gamle som fy, men de gav av seg selv hele vegen. Også her hang fleipene løst, og dette blandet med Gerres frenetiske flashing av ølmagen sin, ble underholdningsverdien stor. Men misforstå ikke, vi fikk levert et sterkt sett med rett fram thrash av høy kvalitet. Lyden var god, men kun en gitarist blir fort litt spinkelt når soloene setter i gang. Pluss til Gerre for dansing med publikummer på scenen!
Susperia (7/10) har bygd seg opp et habilt navn rundt om på kontinentet, og har blitt godt kjent i Norge gjennom opptreden i Melodi Grand Prix. Personlig har jeg litt problemer med guttas melodiøse thrash, men når de drar på med de tyngste riffene sine er det vanskelig å ikke like det man hører. Jeg noterte meg at gitarene med fordel kunne hatt mer tyngde når de først dro på. I tillegg hørtes vokalen flere ganger litt småsur ut, og det manglet litt på engasjementet. Men ellers var det greit gjennomført. Det var bra oppmøte, og bandet fikk god nok tilbakemelding på at mange setter pris på det de gjør.
Tilbake på Second Stage var det duket for norsk black/thrash, og da langt ifra den glattpolerte utgaven. For er det noe Aura Noir (8/10) kan, så er det å spille ubehøvla og ekstremt. Bandet er heller ikke kjent for å framstå som ydmykhetens ambassadør, og det fikk vi nok en gang demonstrert ved at det tok lang tid før de sa noe annet enn å klage på lyden. De hadde forresten rett i saken, for feedbacken var plagsom. Men ting tøyde opp, og nok en gang ble vi innviet i kveldens tema: Vitser. Og da i form av en hestevits. Supplert med småsure morsomheter så det ut til at de fleste koste seg godt over gjennomsnittet. Gutta på scenen er veteraner i gamet, så det er lite å utsette på selve spillingen, og det var herlig å gå fra spinkle gitarer på Susperia, til dominerende beist av gitarer på Aura Noir. Ikke den beste konserten jeg har sett av Aura Noir, men helt greit.
Overgangen fra Aura Noir til Korpiklaani (9/10) var forvirrende stor. Men Korpiklaani har ikke fått sitt renommé ufortjent og det tok ikke mange sekunder før finnene trollbandt oss inn i sin mystiske fokemetal. Det pøses på med tunge, men også lekne gitarriff, herlig kombinert med trekkspill og fiolin, og det treffer tilsynelatende publikum rett i hjertet. Bandet ser ut som de kommer rett fra skogen og vi får servert joik og folkeinspirert dans og krumspring. Humøret påvriker publikum som både danser, hopper og roper, og det er morsomt å se hvordan bandet får til å skape en symbiose med salen. Scenen er pyntet med rekvisita og bandets utkledning og framtoning får det hele til å føles som om å være på et teater. Lyssettingen er massiv og det er overraskende lyst i hele lokalet, noe som gjør det hele veldig lystig og komfortabelt. Også her var lyden god, så de som ikke likte konserten liker enkelt og greit ikke sjangeren.
Jeg har alltid hatt litt problem med Primodial (10/10) på skive, så for egen del var det litt lunken innstilling til de irske forkjemperne. Men mine forutinntatte holdninger ble knust og lagt død for evig. For en opplevelse! En keltisk intro definerer konteksten før vokalist Nemtheanga skriker: “We are from the Republic of Ireland. Are you with us? Than raise your fists!” Publikum roper og reiser hendene i været, og så setter det i gang. Det er så utrolig stemningsfullt og malerisk at det føles som det vanskelig kan være noen plass det er mer komfortabelt å være enn på Second Stage i kveld. Bandet leverer et knallsterkt sett, og at Nemtheanga er en ypperlig frontfigur kan umulig bestrides. Med liksminke, blod, isønderrevne klær og et intenst ansiktsuttrykk massesuggeres vi alle inn i hans og resten av Primordials univers. Komplettert med bra lyd og etterhvert dunkel lyssetting, var det lite å sette fingeren på. Ut ifra massenes reaksjon, var det flere enn undertegnede som opplevde stortid i kveld. Fy flate!
Kveldens avslutter på Main Stage var nok et finsk band, og nå snakker vi et band med 30 års fartstid; Stratovarius (7/10). Liker du power metal, liker du Stratovarius. Sånn er det bare. Åpningskuttet var, ikke overraskende, førstesingel fra nyskiva; My Eternal Dream. Den fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. Det var en grei vandring i bandets historie, men med 15 skiver ute så er det selvfølgelig vanskelig å få med alt gullet. Selv om salen tidvis kokte under flere av slagerne, ble det en litt skuffende opplevelse. Timo Kotipelto virket uinspirert og gav veldig lite av seg selv. Flere ganger hørtes det nesten ut som at han snakket i stedet for å synge, og det var veldig lite punch i vokalen. Det at han ikke kommer opp på de høye tonene, (f.eks på Save Our Souls) er forståelig når alderen øker, men likevel var det dessverre frontfiguren som ødela for resten av bandet i kveld. Heldigivs for Stratovarius har de så mange diamanter i katalogen at det likevel var en grei opplevelse.
Sånn alt i alt har TMF 2015 vært en spektaktulær opplevelse. En metalfestival på et fint hotell har vist seg å fungere kjempebra, selv om det også kanskje kan virke dempende på et publikum som er vant med helt andre arenaer for rendyrking av sin lidenskap; metal. Det meste har fungert glimrende, på tross av at Third Stage har hatt sine kapasitetsutfordringer siden det lokalet som var tiltenkt ikke ble tilgjengelig og man måtte ta i bruk kantinen (!) på Lerkendal. Flere av banda som spilte på akkurat den scenen kunne med fordel hatt et større lokale. Ellers har Main Stage og Second stage funka veldig godt, med god lyd og god plass. Vrimlearealene har også vært ettertraktet mellom slagene, og har skapt en sosial og fin arena for å slappe av og treffe folk. Det er har vært en festival med en enorm bredde med tanke på sjanger, og selv om mange kanskje hadde ønsket en tydeligere profil er det fint å ha en festival som har et så variert program som TMF. Cred til gjengen bak festivalen, med Eirik Tiller i spissen, for en knakende god gjennomføring! Up the Irons fra Metal Hammer Norway!
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Vidar Alvik