Wig Wam
Never Say Die
Frontiers Records

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært noen stor Wig Wam-fan og således skred jeg til verks med en dose skepsis i bakhodet. Haldens store sønner er altså nå tilbake etter et langt avbrekk, og det store spørsmålet er selvfølgelig om comeback-albumet overhodet er verdt å bruke tid på? Det lå selvfølgelig i kortene etter den planlagte gjenforeningen på Ekebergsletta i 2019, som i utgangspunktet skulle være et farvel til fansen, men de fleste som har fulgt med i timen vet jo hva slike gjenforeninger betyr.

Og det er med lettelse jeg kan melde at Wig Wam anno 2021 låter ti ganger bedre og tøffere enn den “gamle” utgaven. Never Say Die låter rett og slett steintøft med en saftig og tung produksjon. Ganske så polert, men det er slik det skal og bør låte i denne genren. Låtene er også mye mer varierte, selv om de alle befinner seg innenfor det melodiøse hard rock-segmentet. Skal jeg trekke frem noen høydepunkter må det bli Hypnotized hvor Trond Holter virkelig viser hvilken eminent gitarist han er. Verdt å nevne er også instrumentalen Northbound. Men Never Say Die er mer enn fete gitarriff. Det er et solid håndverk med overvekt av sterke låter, og av en helt annen kvalitet enn fordums partymoro de leverte med Hard to Be a Rock’n Roller og Wig Wamania. Bandet la heller aldri skjul på at de var et partyband, men det er helt greit at de la partyhattene på hylla for min del.

Dette låter mer voksent og har mye mer substans, både låt- og tekstmessig. Likevel har de klart å beholde noe av underholdningsfaktoren (Åge Sten Nilsen lar seg tydeligvis ikke så lett temme) slik som på Call of the Wild. Åge Sten Nilsen kan noen ganger bli litt for mye av det gode i mine ører, men her klemmer han til når han skal og er virkelig i sitt ess. Et godt eksempel er den feiende flotte låta Silver Lining med sine Beatles-inspirerte harmonier, og ikke minst et av albumets sterkeste spor Shadows of Eternity, hvor Nilsen virkelig viser klasse og synger skinnet av pølsa. Uansett er det noe for enhver smak på denne skiva og variasjonen på låtene er det ingenting å si på. Det skinner igjennom at bandet virkelig har slått seg løs i studio for det låter lekent og uanstrengt, og ikke som et band som krampaktig prøver å gjenskape gamle meritter. Og for å berolige alle gamle fans, så har som nevnt Wig Wam langt i fra forlatt grunnfundamentet som er fengende og melodiøs hard rock.

Kort oppsummert er Never Say Die et overbevisende og særdeles positivt comeback og ingen tvil om at Wig Wam anno 2021 låter bedre og tøffere enn noen gang, selv uten partyhatter. (8/10)

Pål J. Silihagen