Asphyx – Necroceros

Asphyx
Necroceros
Century Media Records

 

Asphyx har gjort det igjen! Nederlands ubestridte konger av death/doom har brukt nesten fem år på å skjenke oss et nytt produkt. Heldigvis kan det utvilsomt ropes med rungende jubel at ventetiden ikke har vært forgjeves, for her leveres det ekstrem kvalitet, igjen.

Asphyx gav ut på tidlig 90-tall et par legendariske klassikere i form av The Rack (1991) og Last One On Earth (1992). Disse skivene satte Martin von Drunen (vokal og eldste medlem (1990)), og kompisene, sentralt på death metal kartet, noe som definitivt var fortjent. Nå, akkurat 30 år siden debuten, handler det derimot om Necroceros, guttas tiende fullengder. Åpningskuttet, The Sole Cure Is Death, åpner kalaset og minner mest om en bulldoser i fri utfoldelse, og avslører kontant at her er det kvalitet som sitter i førersetet. Du verden for en kreasjon! Det er så mange fete låter her at det er liten vits å ramse opp alle, men jeg MÅ dra fram en til – monolitten Mount Skull. Låta varer i seks minutter, og er så tung og mørk at det føles som om vekten av musikken knuser hvert eneste bein i kroppen. Symbiosen mellom det tunge og stemningsfulle er bortimot perfekt, og det er vanskelig å la gliset forsvinne fra trynet.

Martins vokal har aldri vært den mest ekstreme, men raspingen hans fungerer perfekt som en lydmalende stemningsbærer. Paul Baayens gitarer er skrudd enda mørkere og tyngre enn tidligere og når lyden på skiva i tillegg er så inn i hampen mørk og tydelig, får de knasende riffene en monstrøs fremtoning. Også her funker det best når gitarene får lekt seg med de tyngste låtene. Trommis Stefan Hüskens må også nevnes. Det skal litt til for å få trommene til å virke interessante innen death/doom, men Stefans ekstremt stødige og suggerende traktering er en herlig opplevelse. Sjekk ut låta The Nameless Elite, som er et flott eksempel på guttens lekende behandling av instrumentet sitt. Hadde det ikke vært for enkelte låter som blir litt anonyme, ja faktisk litt kjedelige, hadde vi her snakket bortimot full pott. Dette handler primært om de kjappeste låtene, for der trenger bandet å jobbe litt med identiteten sin. Men når det er tungt og seigt, ja da låter det som Asphyx, og kun Asphyx. Jeg har spilt denne skiva så mange ganger, at jeg tror familien snart kan alle låtene utenat, ja sikkert bikkja også. Og her er jeg enig med tiåringen i huset, han endte på 8 poeng. Mørk musikk for en mørk årstid! (8/10)

Lars Bremnes Ese