Sodom – Genesis XIX

Sodom
Genesis XIX
Steamhammer/SPV

 

Det er 5 år siden forrige Sodom-album, og det er bare å fryde seg over at de er tilbake! Og apropos tilbake, så er Frank “Blackfire” Gosdzik tilbake i rekkene etter 30 år i den musikalske villmarka! Jepp, gitaristen som hevet to av de beste Sodom-skivene – Persecution Mania (1987) og Agent Orange (1989) – fra flotte skiver til reinspikka klassikere har kommet hjem. Og når han atter står side om side med selveste Onkel Tom Angelripper er det grunn til jubel. Og selvsagt ikke bare på grunn av det rent nostalgiske, for det ville ikke vært nok når vi skal bedømme de tyske legendenes sekstende album! For sammen med andregitarist Yorck Segatz og bandets splitter nye trommis Toni Merkel har de to teutoniske tordengudene levert et album det står respekt av!

Etter en kort intro, braker det løs med første killer-låt, Sodom & Gomorrah, som umiddelbart plasserer oss i et tidløst blackened thrash-landskap der knyttnever pumpes opp i lufta av en armé bestående av metalhuer som aldri har hørt om nu metal, screamo eller andre nymotens sjangre, og med jeans, skinnjakker, nagler og patronbelter som uniform! Euthanasia har et klassisk Sodom-groove av samme typen som vi husker fra 80-tallet, mens tittelsporet er en seigere og tyngre affære. Nicht Mehr Mein Land og den genialt titulerte Glock’n’Roll tar oss nesten over i Slayer-territorium, ikke minst takket være vokalen til Tom Angelripper, som bare blir råere og røffere med årene. The Harponeer er nesten litt for mye av det gode i sin åpenbare Slayer-hyllest, men hvis noen først skal låne litt fra gamle helter er det bare recht und rimelich at det er noen andre gamle helter! Det er tross alt bare noen låneriff og vendinger her og der, ikke noen ripoff. Til det har bandet det for gøy med å rett og slett være Sodom!

Dehumanized får vi en oppvisning i tradisjonell taktfast tysk thrash metal av ypperste sort før Occult Perpetrator atter senker tempoet noe, og velger den marsjerende varianten, krydret med særdeles fett gitar-arbeid underveis! En liten favoritt er halv-episke Waldo & Pigpen, som forteller en historie fra virkeligheten om to unge soldater i Vietnamkrigen. Denne er herlig brutal og rå, og alt fra riffing til den helt vanvittig grumsete vokalen gjør at denne skiller seg ut fra første lytt, og bare vokser for hver gjennomgang! Indoctrination er albumets korteste og en av de kjappeste på skiva, og byr på mer digg i form at et beintøft midtparti og en effektiv og nesten bluesa gitarsolo før Friendly Fire henter hammer og nagler for å spikre oss fast i gølvet så det eneste vi kan gjøre er å sette på skiva en gang til, jekke en øl og headbange til vi blør! (8/10)

Espen Nørvåg Slapgård