Hjelvik – Welcome To Hel

Hjelvik
Welcome To Hel
Helmet Fire Records

 

Rockhistorien er full av eksempler på band og vokalister som skiller lag der resultatet blir at minst en av partene slipper et relativt uinteressant album. Ikke minst er dette gjerne tilfellet dersom vokalisten i hovedsak har skrevet tekster og ikke musikk til bandet han forlot. Så da Erlend Hjelvik og Kvelertak gikk hver til sitt, var det naturlig å spørre seg selv hvem som ville stikke av med seieren. Tidligere i år kom den nye Kvelertak-skiva, og vi fikk konstatert full friskmelding av det bandet med vokalist Ivar Nikolaisen i spiss. Desto mer spennende når nå vokalist Erlend Hjelvik debuterer med sitt nye band, enkelt og ubeskjedent oppkalt etter ham selv, og nå også som låtskriver i tillegg til at han er vokalist og – selvsagt – fortsatt tekstforfatter. Og vinneren? Jo, det er publikum! Vi er nemlig i den heldige situasjon at vi har fått det beste fra to verdener: mer punk og frådende rock’n’roll fra Kvelis og mer METAL fra Hjelvik!

Fra første riff er det åpenbart at Hjelvik mener alvor. Låta Father War er intet mindre enn 100% blodtørstig metal med røttene både hos de gamle gudene Priest, Accept, Manowar og Maiden og hos halvnye hedninger som Amon Amarth og Abbath. Vokalen til Erlend er minst like forrykende rabiat som tidligere, og leverer det ekstra punchet som gjør dette til noe unikt selv om det ikke er noe forsøk på å finne opp sverdet her. Jeg må innrømme at jeg drar på smilebåndet her når gitarsoloen gir assosiasjoner til den gamle barneskole-grisevisa vi sang med teksten “Inn kom en mann, Ola hette han…” men enten dette er tilsiktet eller tilfeldig, så er det gøy på riktig måte! Thor’s Hammer følger, og igjen får vi den deilige fete allsangvennlig metalen med en berserk-attityd som gir deg lyst til å ete fluesopp og klubbe ned jotner! For hver låt får vi bekreftet at det ikke er nødvendig å være direkte nyskapende for å vise særpreg, og jeg elsker det faktum at det aldri er noen tvil om hvem det er vi hører på, og Helgrinda er i så måte en umiddelbar signaturlåt.

Et av høydepunktene er The Power Ballad of Freyr, som på ingen måte er noen ballade, men definitivt har både power og melodi, og underveis en nesten bluesa gitarsolo! Glory of Hel gir oss Erlend Hjelvik i duett med selveste Matt Pike fra High on Fire, og når de to kommanderer “Go forth and kill for the glory of Hel!” er det umulig å ikke la seg rive med! Dersom disse to hadde vært hærførere for tusen år siden, ville neppe kristendommen fått fotfeste her til lands, for å si det sånn. 12th Spell krydres med en deilig ond black metal-vibb, og igjen blir jeg betatt av det lekre gitarspillet til Rob Steinway, som til daglig er å finne i det amerikanske NWOTHM-bandet Skelator. Og selv om dette aldri er ment å være noe annet enn et Metal-album, må jeg medgi at den akustiske avslutningen på Ironwood gir mersmak og forventninger til neste album allerede nå. Kveldulv er nok en låt som kombinerer urkraft og litt mystikk, mens North Tsar, som var første smakebit fra skiva, allerede føles som en klassiker. Welcome to Hel avsluttes med Necromance, som løftes et ekstra lite hakk av gjestevokalist Mike Scalzi fra Slough Feg, og dermed er det bare å konstatere en real metal-opptur i et år fullt av nedturer på mange andre fronter! (8/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård