AC/DC
Power Up
Columbia

En av mine desiderte favoritt-anekdoter om AC/DC er den da Angus Young ble konfrontert med at de hadde sluppet elleve album som låt helt likt, hvorpå gitaristen fyrer seg opp og korrigerer journalisten med utsagnet “Det stemmer ikke i det hele tatt – vi har sluppet TOLV album som låter helt likt!” Og når de nå slipper sitt sekstende album internasjonalt er det befriende å konstatere – akkurat som forventet – at gamlekara viser at de gamle fortsatt er eldst der de lar rock’n’roll-toget tøffe stødig videre under parolen “Hvis det ikke er ødelagt, er det ingen grunn til å reparere det”.

Så hvordan låter det, spør du? Neida, du gjør jo ikke dét. Du veit akkurat hvordan det låter, og de gode nyhetene er at AC/DC ikke skuffer! Åpningslåta Realize er som 3-4 AC/DC-låter rullet sammen i én, med et kraftriff av dimensjoner, nesten lattervekkende åpenbart allsangvennlig koring og noe vanvittig lekkert gitarspill fra herrene Young og Young. Andre låt, Rejection, inneholder flere hint av tidligere godbiter (jeg hører både If You Want Blood (You’ve Got It) og et eller annet jeg ikke er kar om å plassere fra Fly on the Wall her), uten at den er kopi av noen av disse. Underveis blir noe av moroa å leke enbands-riffgjetting for hver låt, for å se hvilke gamle slagere man aner spor av underveis. På Shot in the Dark, som vel alle forlengst har hørt nå, hører jeg både Given the Dog a Bone, Rock’n’Roll Train og Stiff Upper Lip, men du hører kanskje noe helt annet. Artig er det, og dette trekker ikke ned, bare opp. Et AC/DC-album anno 2020 er både historietime og drikkelek i samme gavepakke, og de støllingene som absolutt skal rakke ned på alt fra manglende fornyelse til tekster som ikke kvalifiserer til Nobelpris i litteratur kan ta seg et helt trailerlass med boller!

Through the Mists of Time tar ned tempoet, og er den typen melodiske AC/DC vi kjenner fra låter som Money Talks og Rock the Blues Away, mens Kick You When You’re Down er nedstrippa og groovy. Hele veien dukker det opp små detaljer, og det er alltid digg å høre hvordan dette bandet aldri lar noen prøve å begrave låtene i overdådig bløtkake-produksjon. Fem fyrer er det vi får, og fem fyrer er det vi hører. Det er klart, når to av de fem er Phil Rudd og Cliff Williams, så trenger vi aldri å lure på om det er tight som faen, for de to må da være den beste rytmeseksjonen på planeten! Jeg tror det hadde gått an å høre på de isolerte sporene med bare trommer og bass gjennom hele skiva, og fortsatt blitt sittende og digge!

Witch’s Spell byr på mer allsang og riffgjetting (Hard as a Rock og Sink the Pink?), mens Demon Fire er en av de tøffeste låtene fra bandet på årevis. Ikke rart, ettersom den tjuvlåner fra bl.a. Let There Be Rock… Dette er et album hvor det blir spennende å se hvilke låter de velger å dra fram når de en eller annen gang forhåpentligvis atter står på en scene, men for min del kan de gjerne spille halve skiva og vel så det. Wild Reputation er en låt av den typen som kan bli brukt av musikkprofessorer og forskere for å finne ut om folk har rytmesans eller ikke, for hvis du er i stand til å høre denne uten å trampe med, da er alt håp ute i så henseende. Og det er en låt der også Brian Johnson leverer det lille ekstra, etter allerede å ha overbevist oss om at hele fraværet hans bare var en slem spøk for at vi skulle bli bekymret. Vel, Brian. Det fungerte, men takk for at du er på plass og har gjort alt bra igjen!

No Man’s Land er tung gynge-AC/DC og Systems Down er et av de få eksemplene på hvileskjær underveis. Spiller ingen rolle, for når albumet nærmer seg slutten får vi nok en “Det enkleste er ofte det beste”-rocker i form av Money Shot, som får deg til å innse hvor godt humør du blir i av å høre på dette bandet! Helt til slutt kommer låta Code Red, som groover så sinnsykt at skjelettet ditt truer med å komme dansende ut av kroppen din! AC/DC har forlengst satt standarden, og har ingenting de trenger å bevise.De har ingen behov for å overgå seg selv, men de trenger heller ikke å gjøre dette. Derimot beviser de at de ikke bare er relevante, men direkte nødvendige! Og vis meg et annet band som leverer et så bunnsolid album som Power Up (eller – om du vil – PWR/UP) 45 år etter at de albumdebuterte! We salute you! (8,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård