Intervju : Ancst

Politisk og EMO Blackened Crust

For mange er metal synonymt med frihet og grenseløshet, mens for blant andre Ancst er sjangeren et perfekt redskap for politikk og viktige ytringer.

Ancst er et band som undertegnede har fulgt i lang tid, men aldri brukt særlig mye tid på. Bandet har liksom bare vært der, men kanskje ventet på å bli plukket opp og bli tatt på alvor… Om det er det store forsynet som har vært til stede, kan alltids diskuteres, men når Summits Of Despondency kom ut i september ble det bestemt at denne skulle snurres flere ganger. Og fy flate, skiva borret seg langt inn i både hud og kjøtt fra første stund. Et uhorvelig sterkt låtmateriale i krysningspunktet mellom black metal og crust (med noe ambient i kantene), ble fort levende og relevant. Hele back-katalogen fikk nytt gjenhør, og styrken til bandet bare eskalerte. Fra den spede start i 2011, er det kun Tom Schmidt som er igjen, og nå gjør han faktisk alt selv. Diskografien er omfattende, med et hav av utgivelser i form av ep’er, split’er, fullengdere og diverse. Utgivelsene er også en solid blanding av enten blackened crust, eller ambient/drone, så her er beina godt planta i spagat! Med en sånn ramme, var det liten tvil om at Metal Hammer Norway måtte sende en forespørsel til Tom om audiens til et intervju. Som den joviale tyskeren han er, stilte han selvfølgelig opp. Her kommer hans syn på ting og tang. Kos dere!

– Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. (Tom om låtskrivingen)

Etter en behørig rosing av skiva prøver vi å få Tom til å si noe om hvordan SoD låter i forhold til resten av diskografien. Men han biter ikke på. “Vel, alle band sier at nyskiva er knallbra og mer voksen enn de foregående. Jeg holder meg til å anbefale folk å sjekke den ut på det vi kaller internett, og finn ut av det selv. Jeg liker den.” Godt svar. Hvordan er følelsene rundt å gi ut skive, og hvor mye tenker du på responsen du får? “For å være helt ærlig, jeg er fortsatt nervøs rundt hvordan skiva blir tatt imot, selv om jeg bryr meg mindre om det enn tidligere. Jeg har mange slipp bak meg, ikke bare med Ancst, så selv om det er spennende og alt det der, blir det etter noen år forholdsvis normalt. Det er ikke sånn at jeg lever av dette, så jeg kan gjøre hva jeg vil uten at det påvirker meg økonomisk. ”

Tom er eneste medlem i bandet, og han gir oss et innblikk i denne tilværelsen. “Etter at den forrige vokalisten, Torsten Bellafonte, ga seg for noen få år siden, er det jeg som har full kontroll på alt. Det inkluderer all musikken, som jeg spiller inn i min egen stue, design og merch, alt det tekniske som miksing, mastring, innspilling, alt som har med økonomi å gjøre, booking, distribusjon, og så videre. Men jeg har også et liveband som består av kompiser fra Berlins hardcore og metall-scene. De bistår på konserter, turneer og alt det som omhandler oss som gruppe. Selve skrivingen kommer rimelig naturlig. Jeg har alltid fulgt magefølelsen min, og latt ting skje uten å overtenke for mye. Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. Spesifikke aspekter fra andres musikk som har knyttet seg til meg og aldri helt forsvunnet. Som et slags musikalsk muskelminne. Musikken jeg lager tilber disse elementene av musikk som jeg har kost meg med de siste 30 årene.” Vi er nødt til å få noen ord om låtene Razed Eden og Monolith. De skiller seg ut ved å være mer emosjonell og melodisk enn resten av materialet. “Jeg er ikke bekymret for at låter kan fjerne seg langt unna formelen. Jeg liker å eksperimentere med saker som engasjerer meg. Disse to var meget artige å lage, siden de ikke var typiske tekstbok-Ancst-låter. Jeg kommer til å fortsette å skrive låter som høres ut som Ancst, men jeg ser også fram til å bringe inn flere sjangre og mikse sammen mye forskjellig. Vi får vel bare se hvordan det vil fungere.”

– Vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. (Tom om bandets ståsted)

Hva så med tekstene og budskapet til Ancst, hva er det vi fyller ørene med når vi setter på musikken din, Tom? “Jeg finner mye inspirasjon i hverdagslivet. Det har ikke så mye å si om du ser i speilet eller på skjermen, eksistensen gir deg konstant ting du kan skrive om. Det jeg faktisk blir mest inspirert av, er alle feilene begått av både andre og meg selv. Det har alltid vært en terapeutisk side ved Ancst, og i løpet av de siste årene tror jeg tekstene har blitt mer og mer personlig. Jeg har brukt mye tid på å synge om sosiale og politiske tema, takket være min punk bakgrunn, men jeg tror at etter hvert har behovet for mer katarsis blitt mer presserende. Når det er sagt, så er SoD en politisk skive som passer godt inn i det tapte året 2020. Den omhandler ting som den økende høyrebølgen som brer seg over hele verden, miljøkollaps, politibrutalitet, og den lynkjappe tekniske utviklingen på bekostning av det sosiale samspillet. I tillegg blir dete hele ganske “emo” og personlig når jeg snakker om mental helse og alle de greiene der. Vi er, og har alltid vært, politiske individer. Jeg mener at alt du gjør i livet ditt, er politisk. Så vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. Det er ikke snakk om konseptuelle ting her, kun folk som roper og skriker om ting som gjør oss sinna. I mitt hode er all den dritten som skjer i verden, mye mer brutalt enn alle Cannibal Corpse tekstene til sammen.”

– Det er jeg som har full kontroll på alt. (Tom snakker om å være eneste medlem)

Apropos dritt i verden; hvordan har korona påvirket musikken din? “For å være ærlig, bortsett fra å miste noen få turneer og ikke få mulighet til å hoppe rundt på scenen så har den ikke påvirket oss i det hele tatt. Alle vi har vanlige jobber ved siden av, så vi er ikke avhengige av at vi tjener penger på bandet. Vi har tatt det med ro de siste månedene. Jeg gjorde ferdig alt som hadde med albumet å gjøre, inkludert pressebiten, bortsett fra det var det egentlig ikke mye som skjedde. Vi fikk forresten tid til å lære nye låter, rydde i øvingslokalet, og snakke om nye konsept og tekniske greier rundt konsertene vi forhåpentligvis vil få mulighet til å spille i 2021. Når vi er inne på korona, så mener jeg at det som er mye viktigere enn et kjipt metalcoreband fra Berlin (jepp, det er oss), er å fokusere på de folka innen scenen vår som er avhengig av inntekt fra musikken. Ikke musikerne, men de folkene som virkelig er limet i infrastrukturen. Konsertarenaer, teknikere, de små bookingselskapene, turnesjåfører, private bilutleiefirma, og så videre. Hvis dere kjenner noen av disse personlig, så spør om dere kan hjelpe de. De har det virkelig vanskelig akkurat nå.”

– Behovet for mer katarsis blitt mer presserende. (Tom om tekstene)

Hva er så planene framover, og vil det fortsatt komme skiver med både ambient/drone og black metal/crust/hardcore? “Jeg vet at denne sjangerblandingen er forvirrende som bare fy, men ja, jeg kommer til å fortsette med det. Skrivingen til neste slipp er allerede i gang, og det vil mest sannsynlig bli enten en EP eller split. Jeg har også spilt inn noen nye mørke ambient låter som jeg vil gi ut neste år. Utover det får vi bare se hva som kommer undervegs. Hva som skjer rundt spilling live vet jeg ikke siden koronasituasjonen akkurat har forverret seg i Berlin. Foreløpig har vi satt oss et mål om å starte med turneer igjen i september 2021, for jeg tviler på at det er vits å planlegge noe tidligere enn det.”

Vi begynner å nærme oss slutten, men før vi takker av Tom så er han nødt til å anbefale oss noen unge, tyske band som han mener fortjener større oppmerksomhet. “For de av dere som er inne i hele greia rundt crossover mellom black metal og hardcore, så er det faktisk noen band dere bør sjekke ut: Depravation, A Secret Revealed, Welk, No Sun Rises, Implore, og Nidare. ”

Tom takker for at MHN viser interesse for Ancst, og vi takker dypt for at han lager så fet musikk som han gjør!

«SUMMITS OF DESPONDENCY» KOM UT 18. SEPTEMBER.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Franziska Lemmor