Innholdsrik, unorsk metallhybrid fra det kalde nord

Det er alltid flott å bli minnet på at det finnes fullt av unge band i vårt langstrakte land, som spiller fletta av de gamle traverne. Fra Alta kommer det en gjeng 24-åringer som har gjort seg relevante i et globalt perspektiv!

Noen ganger blir man rett og slett satt ut over at noe har gått en så hinsides hus forbi. Akkurat det er tilfelle med undertegnede og Fèleth. Takk og pris for at radaren endelig slo seg på, for dette er meget sterke saker! Norge har vært så heldig at vår kaldeste landsdel har klart det kunststykket å mane frem en dødsmetallhybrid som både fenger og overrasker. Med Depravity har Fèleth levert en knallsterk skive som befinner seg i krysningspunktet mellom death metal, black metal og deathcore. I tillegg er beistet full-ladet med tung groove, stemning og teknikaliteter. Til sammen er det lett å skjønne at dette ikke akkurat er hverdagskost i det norske metalluniverset. Og det er akkurat det poenget som understreker hvor spennende Depravity er, og som gjør at dette er en skive som kommer til å konkurrere i toppen når året nærmer seg slutten og oppsummeringen av årets beste skiver skal kåres.

– Du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. (Espen om bredden på skiva)

Metal Hammer Norway tar seg selvfølgelig en prat med vokalist Espen Dagenborg, for vi trenger sårt å få kjennskap til dette ensemblet. Espen gir oss et par linjer om bandet, før vi kommer inn på bredde og låtskriving: “Fèleth har eksistert i 5-6 år, og jeg var det siste medlemmet som ble med, etter at jeg tok over etter forrige vokalist. Det er ikke så mye annet å si enn at vi er dønn seriøse når det gjelder selve musikken, og jobber knallhardt for å levere best mulig. Men sett bort fra det, så er det mye tull og fanteri. Jeg vet at de andre i bandet er meget pinlig berørt over uttalelser jeg har både på scenen og i intervju,” ler Espen, før han fortsetter: “Som band har vi det hyggelig sammen, og vi trives når vi får fokusert på å skrive låter. Jeg skjønner hva dere mener med bredde i materialet, og du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. Jeg tror nok at det er dette tidsspennet som i seg selv har vært med på å prege at plata er så variert som den er. Det er mye som skjer med et band i løpet av fire år, ihvertfall i et band som Feleth. I tillegg til tidsperspektivet, har vi alle forskjellige musikalske preferanser. Dette vil selvfølgelig også forsterker bredden når vi skriver musikk. Når det er sagt, så har vi også en del felles referanser, spesielt i band som Sylosis, Shadow Of Intent og Cryptopsy”, kommer det fra Espen. Vi fortsetter med et lite innblikk i selve skriveprosessen. “Låtsnekringen starter som regel med at en av gitaristene finner på noe sprell på gitaren. Deretter kommer alle i bandet inn og bygger videre på disse påfunnene helt til vi er fornøyde. Denne måten å jobbe på føles naturlig for oss, og det er ikke mer gjennomtenkt enn som så. Jeg må også nevne at det å samarbeide om å skrive musikk har blitt veldig enkelt. På grunn av teknologien er det bare å sende materialet mellom oss, uavhengig av hvor vi befinner oss. Dette gjør selve skrivingen mye mindre komplisert enn den kunne ha vært. Siden all denne teknologien er så tilgjengelig, er det å få god lyd også forholdsvis enkelt. Demoene våre, for eksempel, har så proff lyd at på mange måter kunne vi egentlig bare gitt de rett ut.”

Skiva har fått mange gode anmeldelser, og mye internasjonal oppmerksomhet. Blant annet har Metal Injection streamet skiva deres, og eminente Slam Worldwide la ut en av låtene på nettsidene sine. Hvordan har det vært, og hva har dere gjort for å få til slik eksponering? “Vi har hatt meget gode promotører som har satt oss i kontakt med folk over hele verden. Vi har blitt intervjuet av journalister fra de fleste kontinenter, og fått vært med i utallige radiokanaler, magasiner og videoer. Det har på mange måter vært litt absurd, men skikkelig moro! Jeg digger å gjøre intervjuer og snakke om bandet, så jeg stiller opp på alt jeg kan. Det som forresten er litt snodig er at det er veldig mange journalister som ønsker å få tilsendt skiva i fysisk format i forbindelse med anmeldelse og intervju. Derfor kjøpte vi inn en CD-brenner og en haug med tomme cder og fikk den ene gitaristen til å dra på hytta en helg og bare brenne og brenne. Hadde vi skulle trykt opp alle disse skivene, så hadde vi gått konkurs for lenge siden”, humrer Espen. Når vi først er inne på promotering, så kan Espen fortelle om et sentralt og hyggelig bekjentskap. “Vi var også veldig heldige å få Christian Donaldson til å mikse og mastre skiva vår. Det er egentlig ganske heftig, siden han er gitarist i Cryptopsy, et band som vi alle digger vilt. Jeg har hatt kontakt med han på nett noen år, så det var kjempekult at han ville bidra på skiva vår. Han var kjempehyggelig og tipset oss om folk å kontakte for å få hjelp til promotering. Han kjenner jo ekstremt mye folk, så etter det har det vært fullt kjør, noe som er skikkelig moro. Vi har et mål om å få han til å jobbe med oss neste gang også,” kommer det energisk.

– Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder. (Espen om enkelte av tekstene)

Når det gjelder tekster så er det Espen som står for alt, og det var ingen selvfølge. Espen forteller: “Jeg ble egentlig presset til å skrive tekstene, fordi ingen andre i bandet var interessert i det. Misforstå meg rett, jeg vil jo egentlig skrive, for det er noe jeg elsker. De første tekstene føltes som rene barneskoletekster, men heldigvis har jeg utviklet meg siden det. Jeg tror på mange måter det faller meg lettere å skrive enn de andre i bandet, og at tekstene blir mer aktuelle, siden jeg selv har slitt en del med psykiske plager. Dette er nok noe som kan gjenspeiles i tekstene. Skrivingen har derfor vært godt å holde på med, siden jeg på den måten har fått muligheten til å få ut en del av de tingene jeg har slitt med i mitt liv. Det er vel en form for terapi. Jeg har forresten vært så heldig at jeg har fått god hjelp fra en kompis fra USA. Han har spilt i flere band og har bra med erfaring, og har derfor vært en god medspiller. Det jeg ikke har fått til med tekstene, men som jeg håper å få til i fremtiden, er å skape en rød tråd gjennom hele skiva. Altså, få de til å henge mer sammen tematisk sett. Nå har jeg ikke akkurat gjort noe helhjertet forsøk på det denne gangen, men i fremtiden er dette noe jeg ser fram til å jobbe med. I tillegg til mine egne utfordringer i livet, handler tekstene mye om ekte ting, slik som situasjonen i verden og slikt. Men det er også en del tradisjonelle death metal-temaer som godt kunne ha passet inn hos Cannibal Corpse. Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder,” ler Espen.

– Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se. (Espen om muligheten for konserter i tiden fremover)

Hvordan er det så med spilling og metalmiljø i den nordlige delen av landet? “Her oppe i nord er det ikke akkurat et metalmiljø, så vi er ganske alene om å spille denne formen for musikk. Men noe finnes da. Hvis jeg skal anbefale et band herifra, så må det være Not My TIme Do Die. De er kompiser av oss, og de er helt sykt råe live! De har en punka attitude, og er ufattelig energiske og ville! Når det gjelder spillejobber, så er det ikke all verdens muligheter her i nord, men noe har det da vært. Vi har noen løse planer om konserter litt lenger sør i tiden som kommer. Kanskje kommer vi til Oslo også, men siden jeg har flyskrekk så er ingenting sikkert. Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se”, humres det.

Vi takk for praten og avslutter det hele med en oppfordring fra Espen: “Ta hensyn til hverandre og hold dere hjemme. Det er en farlig sykdom som herjer nå…”.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Frank Rune Isaksen (frikant.no), Kenneth Paulsen og Charlotte Tangen

 

Depravity ble sluppet 22. mai.