Dead Lord
Surrender
Century Media

 

Jeg veit ikke med dere, men ettersom Graveyard ser ut til å slite med kronisk brukket rygg og Witchcraft bare tøver for tiden, er det åpent for neste band med ambisjoner om å representere Sverige i Rawk-VM. Hällas underleverte dessverre med forrige album, band som Spiders og vidunderlige Free Fall er totalt missing in action og selv Horisont tok et lite steg tilbake på årets utgivelse. Dermed burde det egentlig ha vært fritt fram for Dead Lord, Stockolmbandet som nærmest bak ryggen på røkla har gått fra å være et kompetent og tight Hellacopters-møter-Thin Lizzy med noen riktig gode låter på debuten til å levere ei tredjeskive i 2017, In Ignorance We Trust, som sendte alle signaler om at det straks var deres tur.

Og her er altså endelig fjerde album fra kvartetten, som underveis har gjort noen utskiftinger i besetningen, men heldigvis beholdt sin karismatiske vokalist/gitarist Hakim Krim. De har heller ikke gjort noen forsøk på å endre seg musikalsk, og for et band som lever under mottoet “We shall rock you with our rock,” ville det også bare vært tåpelig om de skulle ha foretatt noen massive sidesprang bort fra sine åpenbare helter, som også inkluderer UFO og KISS. Om noe, har de kanskje skåret litt i overkant ned til beinet, og låtskrivingen er dessverre en anelse mer spartansk og nærmest anonym enn jeg hadde ønsket meg. Det er mulig jeg bare rett og slett hadde mye høyere forventninger enn det var grunnlag for, men dette var rett og slett en ørliten nedtur. Låter som albumåpner Distance Over Time, Messin’ Up og Dystopia er så absolutt flotte, men disse er kanskje også de mest åpenbart Lizzy-aktige på Surrender.

Hvis du aldri har hørt bandet før, tror jeg du kan komme til å bli riktig glad i denne plata, men jeg ønsker meg litt mer eget særpreg på album nummer fem. I mellomtiden står den svenske rocketronen fortsatt tom, men noe sier meg at den ikke kommer til å gjøre det så veldig lenge… (6,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård