John Petrucci
Terminal Velocity
Sound Mind Music

 

Det er ikke dagligdags med soloalbum fra selveste John Petrucci. Hele 15-år har det gått siden hans første soloalbum Suspended Animation. Som de fleste kanskje har lagt merke til har han hatt nok å henge fingrene i med Dream Theater, og det var først nå i år under Covid-19 at han etter sigende fikk satt seg ned i studio med eget materiale. Så hvordan låter dette? Har julaften kommet på forskudd? Vel, mye har skjedd siden 2005 og det er ikke til å stikke under en stol at Petrucci har blitt en godt voksen mann. Preferansene og det musikalske uttrykket har endret seg selv om det er lett å høre at det er Petrucci. Det blir litt som en årgangsvin, veldig modent og litt tyngre å fordøye. Maestroen er nok ikke like hissig med øksa som tidligere, men sulten er han tydeligvis fortsatt.

Det som kanskje er albumets aller største og gledeligste høydepunkt er gjenforeningen med Mike Portnoy. Det er første gang siden 2010 og den heller bitre avskjeden i Dream Theater at de samarbeider. Godt at de endelig har tatt til vettet for dynamikken dem imellom er virkelig en nytelse å høre på, og ikke minst bass-veteranen Dave LaRue, som utfyller de to gjenforente “turtelduene” på mesterlig vis. Det er vel overflødig å si at Petrucci fortsatt briljerer teknisk, alle vet hvilken strålende gitarist han er. Portnoy er Portnoy og slår virkelig det remmer og tøy kan holde der det er på sin plass, bare slik han kan med en innebygd groove ut av en annen verden. Ja, hør på grooven, her er det ikke snakk om bare teknikk og kraft. Å høre Portnoy sitt trommespill på denne skiva er som å bli sleika på pungen i 55 minutter.

Låtmessig er det ganske så variert. Her får du alt fra følsomme nedpå låter som for eksempel Out Of The Blue til mer hissig progressivt materiale i The Oddfather og Glassy-Eyed Zombies. Noe for enhver smak med andre ord. Rent personlig vil jeg nok trekke frem Temple Of Circadia som albumets sterkeste. En tung og progressiv affære som nok vil få frem gåsehud hos enhver Dream Theater entusiast. Den viser hvilken fantastisk gitarist han er og spennvidden han innehar som musiker. Sannsynligvis en låt han har hatt liggende i en skuff i minst 28 år, for dette låter Six Degress så det holder. Sporet Happy Song er således en hyggelig motpol og tidligere fremført i G3-sammenheng. En skikkelig gla’låt som selv svigermor kan like.

Alt i alt er dette et veldig variert og solid album. Det krever mye tid og gjennomlytting, og er som nevnt kanskje ikke like lettfordøyelig som Suspended Animation og mangler som sådan kanskje en Glasgow Kiss låt, men det gjør det ikke til et dårligere håndverk av den grunn. Er du Dream Theater fan vil du neppe bli skuffet, og er du gitarist, trommeslager eller bassist så er dette hør og nyt. Å lære dette kan du bare glemme. (9/10)

 

Pål J. Silihagen

 

 

Live foto (Tons of Rock 2019): Terje Dokken