Blues Pills
Holy Moly!
Nuclear Blast
Blues Pills var et akkurat passe Colgate-friskt pust da de dukket opp på scenen i starten av forrige tiår. Jepp, tiden flyr. Deres to store ess i rysjeskjorteermet har hele tiden vært en herlig energi, som om det var de som kom opp med ideen om å gjøre bluesbasert HÅRDROCK med slangbuskebeina plantet i 70-tallet, og deres karismatiske powerhouse-vokalist Elin Larsson. Spesielt live har de to faktorene alene vært nok til å vinne dem nye fans over hele verden, takket være flittig turnering, som også har tatt dem hit til Norge ved flere anledninger. De har også hatt noen reale gromlåter underveis, som Devil Man, en låt de har endt opp med å spille inn hele tre ganger, og tittelsporet fra deres forrige album, Lady in Gold.
Dessverre har det ikke vært mange nok av disse godlåtene, og på plate har de dermed manglet det som skiller dem fra andre band med de samme referansene som Blues Pills – og det har tross alt blitt en del av disse i løpet av de siste årene! Og misforstå denne surpompen rett, det er ingenting med Blues Pills som er dårlig. Det er bare det at på fullengder nummer tre burde ha levert et album som viste at de er mer enn et fenomen eller et live-trekkplaster. De burde ha tatt steget fra teltscenen på en festival sånn i 14-tida til hovedscenen, for å si det sånn. Men det vi får er 11 låter som virker hjertefølte og som for all del har både hjerte og sjel, men som selv etter et tosifret antall gjennomlyttinger ikke fester seg noe som helst sted hos meg som lytter. Tittelsporet og et par andre spor – da kanskje spesielt California, Rhythm in the Blood og Kiss My Past Goodbye – skiller seg ut som potensielle livefavoritter, men Blues Pills fortsetter å være et band som leverer bedre på scenen enn på plate. (5/10)
Espen Nørvåg Slapgård