Deep Purple
Whoosh!
Ear Music

 

OK, la oss få unna det åpenbare med en gang: Ting er ikke som de en gang var. Duh! Sånn i tilfelle noen ikke har fått det med seg, så er vi faktisk ikke lenger på 70-tallet, men i 2020. Det betyr at det er 46 år siden Deep Purple slapp et banebrytende og sjangerdefinerende album (Burn), det er 36 år siden de slapp et “viktig” album (Perfect Strangers) og det er pokker tute meg 27 år siden Ritchie Blackmore var en del av bandet. Get over it, lissom. Det er også 20 år siden de sist skiftet ut et eneste bandmedlem og 17 år siden de slapp et dårlig album (jepp, jeg ser på deg Bananas)! Og denne stabiliteten har gitt oss et Purple som har funnet formen og nå konsekvent leverer solide album med riktig gode låter. Ikke minst gjelder dette bandets par siste skiver, og nå også årets utgivelse, den akkurat passe kleint titulerte Whoosh!, som pr dags dato utgjør det siste albumet i det vi kan kalle deres Bob Ezrin-trilogi. For det er ingen tvil om at superprodusenten har hjulpet til med å få ut det beste i et band som selv har uttalt at det interne sosialdemokratiet som ble gjennomført da de skulle produsere seg selv gikk ut over kvaliteten. Neppe tilfeldig at den første av de skivene, Now What?! fra 2013, ble deres første listetopper her til lands siden 1987.

Så hva skjer egentlig på Whoosh!, spør du? Vi må kunne si at den garantert vil bli godt mottatt av alle de som har kost seg med de to forgjengerne, og vel så det. Ballet åpner med den deilig fengende Throw My Bones, som de fleste bør ha rukket å høre allerede. Denne godbiten var den perfekte første smakebit fra skiva da den ble sluppet i våres, og som albumstarter er den like perfekt. Deretter følger en liten perlerad av godlåter som alle har det til felles at man kan høre hvor bra de vil fungere live. Drop the Weapon er akkurat passe funky, og en liten oppvisning i god låtskriving med et par særdeles lekre soloer fra både Steve Morse og Don Airey. Påfølgende We’re All the Same in the Dark er like umiddelbar og fengende, og leder oss til Nothing at All, en liten juvel som virket smått anonym da den ble sluppet som tredje forsmak fra skiva, men som nå glitrer og skinner med nok en demonstrasjon av hvilken superduo Morse og Airey har blitt. No Need to Shout gir oss litt barroom-piano (med et subtilt nikk til Gershwin underveis hvis for den sofistikerte lytter) og Step by Step tillater seg å levere litt rock noir, eller det nærmeste dette bandet kommer til noe sånt. Deretter følger albumets store humørbombe, i form av rock’n’roll-bangeren What the What, der Gillan synger om en real fyllekule med dans og glede, og til overmål presterer å rime “Havana” med “piano”. Ikke spør, bare tro meg når jeg sier at det funker.

The Long Way Round er albumets lengste låt (dog godt under 6 minutter), og er nok en låt der jeg ser for meg gamlekara kose seg glugg i hjel på scenen hvis denne fremføres live. Mer mystisk og episk – selv på såvidt over 4 minutter – er The Power of the Moon, som jeg vil tillate meg å mene at er en av få låter her som lover litt mer enn den kan holde. Remission Possible er en instrumental transportetappe før albumets desidert beste låt, Man Alive. Dette blir det nærmeste bandet kommer til progressiv rock på Whoosh!, og den dynamikken de fremviser her er det bare å ta av seg hatten for! Etter denne herligheten tilgir vi lett at nyinnspillingen And the Address (opprinnelig fra bandets debutalbum) her blir nok en litt intetsigende instrumental, og at Dancing in My Sleep, som avslutter skiva, heller ikke er mer enn helt grei. Vi kan uansett kanskje tolke det dithen at når bandet velger å (nesten) avslutte denne skiva med åpningssporet på den aller første skiva, er dette en måte å vise verden at sirkelen er sluttet, og at dette for alvor er ment å være bandets siste album?

Alt i alt er dette lyden av voksne musikere som trives i hverandres selskap og som rett og slett har for mye musikk i seg til at det er noe poeng i å henge hatten på hylla med det første. Og det er gode nyheter for oss alle! (8,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Oslo Spektrum, 9. november 2017. Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=10408]