Det er definitivt spesielt å komme inn på et hotell og se det bli forvandlet til en gjennomført metalfestival. Men slik er det på TMF!

Første band ut på Scandic Lerkendal var Crucified Barbara (7/10), og etter en lystig intro fyrer de løs med suggerende rockeriff. Det låter tungt og profesjonelt,og hintene til stoner er tydelig til stede i de korsfestedes blanding av rock og metal. Det starter sprekt, og trangen til hodenikking er påfallende. Selv om det ikke akkurat er noen ekstase blant publikum er det likevel grei respons. Jentene (og gutten) holder ingenting tilbake og de skal ha for engasjement. Men utover settet faller interessen og det hele ender opp til å bli en standard rockopplevelse uten de helt store høydene. Lyden er god, volumet behagelig og Second Stage viser seg å være av passende størrelse for et band som Crucified Barbara. (Lars Bremnes Ese)

Første bandet ut på 3rd stage er Tellus Requiem (7/10). 3rd stage er den minste scenen på årets Metal Fest. De starter kvelden med teknisk instrumentalisme på høyt nivå, tydelig inspirert av klassiske progmetal band som Dream Theater og Fates Warning. Bandets nye vokalist Rob forteller at han har vært ønsket lenge av gutta i TR som vokalist, men at det ikke har passet å samarbeide før nå. Rob introduserer låta Twilight Hour som gir konserten en klar stigning. Nå begynner salen å fylles, og publikum er med. Bandet er nå varme i trøya, og er tydlig spillesugen. Noe overrasket ble undertegende over manglende keybordist som hørtes, men ingen så. Dette må TR ha løst med trigging eller blitt kontrollert av lydmann. Bandets nye singel, My Deception, er neste låt, og vokalist Rob introduserer låten som følger: ”time to enter the paradise of eden and burn it down.” Bandet er samspilt og briljerer på sine respektive instrumenter. Bandet har et etnisk uttrykk med bruk av sigøyner-skalaen, som gjør at bandet skiller seg ut fra andre progmetal band. Bandet avslutter med låten Invictus, som publikum vet å sette pris på. TR hadde denne kvelden fortjent å stå på en større scene. 3rd stage er et smalt konsertlokale med lite sikt for publikum, og for lav scene. Men stemningen ved konsertslutt er god, og publikum rusler tydelig fornøyd ut av lokalet. (Kato Holgersen)

Det geniale med festivalens Main Stage og Second Stage er at de er i det samme konferanserommet, bare halvveis atskilt av en skillevegg. Så når Evile (8/10) går på er det nesten bare å snu seg og finne seg en plass. Britene smeller til med et forrykende sett som går rett hjem til publikum. Med fire skiver på samvittigheten har de mye å by på og vi får levert bein-i-nesa-thrash med flyst av referanser til gamle storheter som Slayer, Metallica, Exodus og Metallica. Bandet er på sitt beste når det går i full pinne, og da sverger jeg på at det lukter svidd gummi under sålene på de oppmøtte. Når de derimot roer ned og prøver seg på det mer melodiøse, så blir det så tett opp til Metallica at det blir litt for mye. Det låter tight som rakkern, og sett bort fra at trommene var litt lave i starten, var lyden krystallklar. Når vokalisten i tillegg sympatisk roser de frammøtte og festivalen gjentatte ganger så er det vanskelig å ikke la seg rive med. Ikke noe nyskapende, men noen ganger er en hyllest til de gamle enkelt og greit nok! (Lars Bremnes Ese)

Så var det duket for denne journalistens hovedband på TMF; franske Betraying The Martyrs (9/10). Med en svulstig start som inkluderte et enmannsshow av trommissen, tar det helt av! Hele bandet entrer scenen, og med betongmarinerte breakdowns røsker de tak i fundamentet til stakkars Scandic. Bandets unisone krumbøyde deathcore-dans appellerer til publikum, som uten blygsel responderer instinktivt. Lyden er tidvis litt for grøtete til det komplekse lydbildet, men dette bedrer seg utover settet og gjør at detaljene etter hvert blir tydligere. Med en verktøykasse fullastet med sjutstrengers gitarer, sekstrengs bass, doble basstrommer, ren vokal, gryntevokal og stakkato breaks er det ikke rart at det tar av. Bandet har publikum med seg hele vegen, og selv om det tok lang tid før vokalisten fikk overbevist oss om at en circle-pit var det rette svaret for kvelden, så skjedde det til slutt. Dette var en intens opplevelse! (Lars Bremnes Ese)

Etter å ha ruslet opp til Third Stage og overvært noen tekniske problemer, kunne vi la et utålmodig Hellish Outcast (9/10) øse sin vrede over Trondheim by. Bergenserne gav ut en av de feteste skivene i 2014, Stay of Execution, og vi fikk serverte en buffet fra nevnte skive samt eldre materiale. Og om skivene er bra, så ble det fort klart at live så er dette en maktdemonstrasjon. For Hellish Outcasts ekstreme form for thrash/death metal satt som støpt i kveld, ihvertfall om du ser bort fra en del feedback og vokal som forsvant iblant. Men med så sterkt låtmateriale så ble det egentlig ubetydelig. Jeg er nødt til å dra fram gitartrakteringen, for Martin Legreids vreng er sylfrekt rufsete og vulgær, og blandet med odde teknikaliteter og forvridde melodier gjorde han dette til en meget interessant opplevelse. Det hele ble toppet av en energisk vokalist som underholdte med teatralsk framtoning og appeller til oss frammøtte, noe som falt i god jord. (Lars Bremnes Ese)

Ved Third Stage er det kø i gangene av folk som venter. Arrangøren har et slags slusesystem med avkryssing hvor bare et visst antall personer får slippe inn. Over 30 minutter forsinket starter konserten med klassisk intro som setter stemningen momentant. Khold (8/10) spiller langsom, blytung, old school inspirert black metal med passende ansiktsmaling. Første høydepunkt er når Gards vokal som snerrer Bold og Blek. Vokalist Gard tilfører en gjennomborrende ond stemning til musikken som publikum denne kvelden helt tydelig elsker. Bandet fortsetter settet med Skogens Øye fra Til Endes-albumet. Publikum synger med på tekstene. Bandet virker spillesugent og samspilt. Stemningen går nesten i taket når Khold kjører i gang Sepultura klassikeren Troops of Doom, som alle i salen kan. Antydninger til allsang blant publikum. Nest siste låt ut er tittellåta fra Hundre År Gammal, som publikum kjenner godt. Bandet annonserer Nattpyre som siste låt. Publikum vil imidlertid ha mer, og roper på ekstranummer, men dette er dessverre nytteløst. Khold avsluttet passende rundt midnatt, og var så langt kveldens høydepunkt for mange. Undertegende dro fra konserten med et stort smil rundt munnen. Khold var definitivt for store for 3rd stage, og kunne med fordel spilt på en større scene hvor deres uttrykk har kommet mer til sin rett.. (Kato Holgersen)

På Main Stage var det for mange endelig duket for festivalens headliner –  Sabaton (9/10). I hermeneutisk tradisjon skal jeg være ærlig å si at dette er et band jeg ikke har noe forhold til, og som er langt unna det jeg hører på, og derfor ikke akkurat var mitt førstevalg som headliner. Men som ofte skjer, så ble dette et bedre møte enn forventet. Med Final Countdown i bakgrunnen klatret trommissen opp i tanksen og startet batteriet, mens resten av bandet kom løpende inn på scenen. Det tok ikke et sekund en gang før stemningen var satt. Svenskenes stødige heavy/power metal frontes av karismatiske Joakim Brodén, som engasjert får hele salen til å brøle av begeistring mens hendene strekkes i været. Det er kjempestemning og samspillet mellom band og publikum er forbilledlig. Det er så gjennomført at det blir en ok opplevelse alt i alt. Bandet kjører på med alle klisjeer som er å finnes, men det så selvsikkert at det faktisk går an å forhold seg til. Lyden er nok en gang kjempebra, det visuelle upåklagelig og gjennomføringen er det ingenting å si på. Liker du Sabaton, så var dette garantert en innertier. (Lars Bremnes Ese)

Kveldens siste band på Third Stage var råtnende grekere i form av selveste Rotting Christ (7/10). Dessverre for min del var det så fullt i lokalet at for oss som stod et stykke bak, var det umulig å se noe i det hele tatt. Det var også umulig å komme seg lengre framover, så denne anmeldelsen er derfor noe begrenset. Men åkke som. Bandet kan sakene sine, men det er ikke til å skjule at materialet er meget ujevnt. Det låter brutalt fett når de spiller gammelt materiale, som feks. den korte The Sign of Evil Existence fra debuten, og det er det tydelig at det er flere som setter pris på. Men når de forsøker seg på de gotiske låtene blir det alt for kjedelig. Lyden er skrudd til “mørk og upolert”, og det hørtes faktisk fett ut helt bakerst i lokalet. Helt grei gjennomføring. (Lars Bremnes Ese)

Dag to viste seg å være veldig variert, både sjangermessig og kvalitetsmessig, men det kan heves over enhver tvil at TMF har skapt noen meget gode rammer for festivalen i år. Undertegnede kjørte ihvertfall godt fornøyd hjem utpå natten. Det gledes til lørdag!

Tekst: Lars Bremnes Ese/Kato Holgersen

Saken oppdateres med bilder og tekst