Michael Monroe
John Dee, Oslo
22.10.2019

 

Den tidligere Hanoi Rocks frontmannen var både høyt og lavt på John Dee, og viste prov på et energinivå de færreste på halvparten av hans alder kan matche.

Monroe slapp sitt nyeste album bare fire dager før konserten, og med det i bakhodet var det en spenstig avgjørelse å starte showet med fem låter på rappen fra nyskapningen. Selv hadde jeg ikke rukket å høre på albumet ennå, og det kunne virke som flere i publikum var i samme båt. Men det publikum manglet i energi tok Michael Monroe (8,5/10) igjen for på egen hånd. Med diverse glowstick-varianter som sjelden fikk ligge i fred på det lille bordet han hadde med seg på scenen, samt et raft utvalg av hatter som knapt rakk å legge seg på plass rundt det blonde håret før de var av igjen, manglet det ikke på staffasje. Om man også tar med at den stadige leken med mikrofonstativet, kombinert med en ubesluttsomhet om hvorvidt mikrofonen skulle være av eller på nevnte stativ som fikk Ozzy til å se ut som en standhaftig mikrofonbehandler, var det nesten så man ble sliten av å se på han. Et lite tips for fremtiden vil vel være å kanskje bruke trådløs mikrofon, eller at om man på død og liv skal svinge den etter kabelen på Daltrey-vis, bør det være vel vitende om at den vil vikle seg rundt stativet når man er så hyperaktiv som tidligere beskrevet. Det nytter i alle fall fint lite å bli sint på mikrofonstativet.

Nå ble altså første halvdelen av konserten en slags første gjennomlytting av drøye halvparten av albumet, og om ikke annet så hørtes det veldig lovende ut. Spesielt åpningsduoen (både på album og konserten) bestående av tittelsporet One Man Band og Last Train to Tokyo, samt The Pitfalls of Being an Outsider fikk det til å rykke litt ekstra i rockefoten. Og den nevnte foten fikk virkelig utfoldet seg i samkjør med allsangstemmen under den første “eldre” låten, nemlig den brilliante Ballad of the Lower East Side. Monroes kanskje beste sang fra solokarrieren forteller om hvordan New York har forandret seg siden han selv kom over dit med Hanoi Rocks på 80-tallet, og fungerer perfekt som en bro mellom hans eldre materiale og de fire siste albumene, som må sies å være veldig inspirert av den gamle musikkscenen i nettopp The Big Apple. Kanskje ikke så rart all den tid hans gamle Hanoi-kumpan (og ex. New York Dolls bassist), übercoole Sami Yaffa, og erke-New Yorkeren Steve Conte har vært de to faste medlemmene i Monroes band de siste ti årene.

Låta ‘78 må også kunne sies å være et høydepunkt fra disse albumene, og holdt nivået høyt oppe, før den gamle Hanoi Rocks-låta Motorvatin’ i alle fall hevet lydnivået blant publikum til et nye høyder. Etterfulgt av kveldens siste nykommer, Hollywood Paranoia, markerte den starten på det som skulle bli en riktig så trivelig mimrestund siste halvdel av konserten. Først ut var en av de fineste låtene Andy McCoy noensinne har skrevet, Don’t You Ever Leave Me, og da selvsagt Two Steps from the Move-versjonen. På dette stadiet passet det også perfekt med en liten pustepause, både for publikum og Monroe, og da er det vanskelig å gjøre det bedre enn med denne låten.

Malibu Beach Nightmare er kanskje den beste Ramones-låta som ikke er hverken skrevet eller fremført av Ramones, og ble følgelig et av høydepunktene denne kvelden også, komplett med saksofonsolo fremført av sjefen sjøl etter litt om og men. Nestsiste låt før ekstranummerne var en cover av en cover, nemlig Hanoi Rocks sin versjon av Creedence-klassikeren Up Around the Bend. Allsangen satt på dette tidspunktet særdeles løst, og Monroe dirigerte publikum på sitt eget kaotiske vis. Enda mer kaos ble det da han skulle ut blant publikum, og opp på et bord under starten av Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, bare for å finne ut at mikrofonkabelen ikke nådde helt frem, da den for ørtende gang var viklet rundt mikrofonstativet. En noe amper herremann måtte derfor bane vei blant publikum igjen, tilbake til scenen, før han forsvant ut på nytt, denne gangen til miksebordet.

Etter settet fikk nok den stakkars ‘stagehanden’ som til stadighet måtte i aksjon for å nøste opp i kablene, antagelig gjennomgå omtrent like mye som både stativ og mikrofon under konserten. Men, ekstranummer ble det, og det i form av Demolition 23.-låtene Nothin’s Alright og Hammersmith Palais. Sistnevnte er helt der oppe med det beste fra alle de forskjellige stadiene av Monroes karriere, og passet perfekt som en fin avslutning på en heseblesende kveld med en av rockens hardest arbeidende frontmenn.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken