D:A:D @ Rockefeller

D:A:D
Rockefeller, Oslo
20. oktober, 2019

 

Akkurat som berg- og dalbanene i Disneyland fortsatt er der etter mørkets frembrudd, så bød også konserten med veteranene i D:A:D på både opp- og nedturer etter at huslyset ble slukket på Rockefeller.

Den velkjente kuskallemaskotten Molly hadde fått nye horn for anledningen, i form av menneskearmer i korsfestelsestil (som på det nye albumet Prayer for the Loud), og var omfavnet av et glødende rødskjær på backdroppen mens man ventet på at bandet skulle ta til scenen. Da D:A:D (7/10) så gjorde sin entré bar det rett ut i Burning Star fra nevnte nyskapning, og med trommis Faust Sonne i en turkis dress som som vanlig matchet finishen på trommesettet. Til tross for et utsolgt Rockefeller var det dog et noe avventende publikum som møtte dem, og først under tredjelåten Jihad etterfulgt av Rim of Hell (begge fra albumet No Fuel Left for the Pilgrims) var det tendens til lit kok blant de fremmøtte.

Men det skulle ta ytterligere fire låter før det begynte å boble noe nevneverdig igjen. Tittellåten fra Prayer for the Loud har så absolutt potensiale til å bli en liveklassiker, men det kunne kanskje virke som om publikum ikke hadde rukket å sette seg nok inn i det nye albumet til at reaksjonen kunne matche hva det påfølgene nummeret fikk i så måte. Da lillebror Binzer fikk på seg sin blodrøde Fender Jazzmaster var det nemmelig tid for litt mer ‘twang’, og en god gammel hit i Grow or Pay. For det var nemlig det som var litt av problemet denne kvelden; de gode låtene satt som velrettede tivoliskudd, men det ble litt for mange låter av det anonyme slaget som ikke traff helt blink. Og ikke minst konsentrasjonen av disse, for avslutningen som vi kommer til litt senere bestod av rene innertiere.

Men, først var det en seksjon med litt ymse materiale. Vi fikk tre låter til fra det nye albumet, noe som bragte totalen opp i 6, og selv om albumet og låtene over hodet ikke er dårlige så var det som tidligere hintet om ikke helt den fylleskykekuren folk virket å trenge denne søndagen. Nå kan det for øvrig kanskje høres mer ut som om jeg anmelder publikummet enn bandet, men med D:A:D så er relasjonen mellom de to en viktig faktor live. Jesper Binzer gjorde også så godt han kunne til å lure folk til å tro at det var fredag, og at de hadde fri dagen etter, men til å være stappfullt så var det allikevel en overhengende søndagsfølelse. Men, storebror Binzer er en meget dyktig frontmann, og etter hvert så ble det faktisk riktig så god stemning, og en “ny sang” laget han også i samarbeid med publikum da de sammen kurtiserte trommeslager Sonne med linjer som “for helvede Laust, det er jo et helt nyt nummer”, og “for helvede Laust, det er jo helt nye trommer” under No Doubt About It.

Å stå og følge med på Stig Pedersen og hans arsenal av custom-basser er også en attraksjon i seg selv. I løpet av kvelden fikk vi både en gjennomsiktig Thunderbird-lignende variant med blått lys langs kanten og alle knotter, pickups, etc., et jernkors med den Røde Baron sitt fly som hode (visstnok med en miniatyr av Pedersen selv inni), den bakvendte varianten med et gigantisk gitarhode som kropp og en knøttliten gitarkropp som hode, en variant laget av vingen på en 50-talls Opel med bak- og blinklys, en bassvariant av nevnte Molly, og ikke minst den velkjente raketten. Alle sammen med kun to strenger og venstrehendte selvsagt! Også Jacob “Cobber” Binzer skilte seg ut med sitt unike sound, og ikke minst den nonchalante og smått arrogante væremåten hans på scenen. Han står for mye av det som er er gjenkjennelig i bandets lydbilde, og er virkelig en mester til å komponere melodiøse soloer. Til og med en låt som Reconstrucdead (og hele dennes album Helpyourselfish) høres fortsatt umiskjennelig ut som D:A:D, til tross for et mye mer metallinspirert sound. Og mye av grunnen til det er Cobber sine soloer og små licks.

Før bandet gikk av scenen med allerede nevnte No Doubt About It, hadde vi også fått Riding With Sue med Pedersen på vokal, samt den ikoniske jeg-nekter-å-bli-voksen-låta I Won’t Cut My Hair og det som etter min mening er deres beste låt de siste 28 årene, nemlig Monster Philosophy fra 2008-albumet med samme navn. Og denne siste tredjedelen av hovedsettet fungerte særdeles mye bedre enn de to første, mye grunnet litt mer spredning av materialet, og ikke minst variasjon i type låter. Danskene har vært gjennom mange forskjellige idéer, hvor mange forskjellige inspirasjoner har fått prege utfallet opp gjennom årene, men kanskje ikke i like stor grad de siste 15-20 årene, og det var disse låtene som utgjorde store deler av den første halvdelen. Igjen, ikke nødvendigvis dårlige låter, men heller ikke de store høydepunktene.

Høydepunkter ble det derimot nok av under ekstranummerne, der to av de fire låtene vel er de eneste veldig mange har hørt med bandet. I tillegg til to til som kanskje de som er hakket mer innvidde, men fortsatt ikke helt på ‘fan’-stadiet også hadde hørt. Og jeg mistenker vel egentlig at det var en god del fra disse kategoriene på plass denne kvelden, noe som for øvrig er helt supert! Alle må starte et sted med alle band man plukker opp en interesse for, og det å støtte opp om band som tar seg bryet med å komme hit til lands for å spille konserter for oss er kjempeviktig! De to mest kjente av disse låtene det er snakk om var selvsagt gjennombruddet deres Sleeping My Day Away og ballade-hiten Laugh ‘n’ a ½. Det mest imponerende med disse var egentlig at bandet fortsatt får det til å låte friskt når de spiller dem, til tross for at de har spilt dem hundrevis av ganger fra før, og de vet at mange i publikum kun kommer for disse to. Allsangpartiene kunne selvsagt ikke måle seg med en fullstappet Dyreskueplads på Roskilde, men så absolutt godkjent av Rockefellerpublikummet. Og det til tross for at Binzer måtte innrømme før Laugh ‘n’ a ½ at han hadde lurt dem, og at det faktisk var søndag allikevel.

De to ‘allemans eie’-låtene ble meget godt pakket inn av Bad Craziness, og helt til slutt den perfekte avslutningslåten It’s After Dark. I løpet av kvelden hadde vi fått et godt innblikk i hva som I følge de fire danske drenger skjer i Disneyland etter at mørket har senket seg, men nå stengte altså parken og det var på tide å gå hjem. D:A:D hadde vært våre verter, og vi ønsker dem hjertelig velkommen tilbake, gjerne med både gamle og nye attraksjoner på parkkartet. Dog kanskje med en litt annerledes lagt opp rute, slik at ikke alle “flat rides” kommer rett etter hverandre, etterfulgt av alle vannattraksjonene, for så å få alle berg-og-dalbanene på rekke og rad til slutt.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13672]

 

D-A-D Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, A Prayer for the Loud