Accept + KORK
Operaen, Oslo
26.06.2019
…og litt ekte også.
Da Accept [8/10] fremførte A Night to Remember med orkester på Wacken for et par år siden kom det vel ingen stor overraskelse at nettopp de gjorde en slik konsert – knapt noe heavy metal band har vel vært så soleklare for å gjøre denne koblingen mellom klassisk musikk og HM. Bandets låter har siden starten hatt en rekke klassisk inspirerte melodilinjer, kanskje tydeligst på Metal Heart-skiva, hvor tittelkuttet inneholdt deler fra både Tchaikovsky og Beethoven. Gitarist Wolf Hoffman har på egenhånd også gitt ut et par skiver med tolking av klassiske stykker, først Classical for snaut tyve år siden, etterfulgt av Headbangers Symphony i 2016, og det er nettopp herfra de fleste av de klassiske tolkningene er hentet.
Wacken-gigget ble sluppet på DVD seint i fjor, og i kjølvannet av turneringen for sisteskiva The Rise of Chaos kom tiden for å ta det klassiske oppsettet ut på veien. Symphonic Terror, som turneen heter, har til nå vært på rundreise i Tyskland, Ukraina, Russand, Bulgaria, Tsjekkia – og nå omsider også Norge. Der Accept for det meste har turnert med et fast ensemble, The Orchestra of Death, var det våre egne KORK som stilte til dyst i Operaen. Ikke ukjent med metallsjangeren, med tanke på deres innsats med Dimmu Borgir tidligere. Fjorten strykere, fire blåsere, organist og dirigent, prydelig sminket som Tobias Forges nære slektninger, forsterket Accept og deres fiolinsolist Ava-Rebekah Rahman i Operaen. Ny siden sist vi så dem her til lands er også bassist Martin Motnik, som steppet inn etter Peter Baltes i våres. Med det byttet står Wolf Hoffman igjen som eneste originalmedlem i bandet.
Settet vi fikk presentert var en noe nedjustert versjon, halvannen time av de vanligvis to. Mussorgskys En natt på Bloksberg åpner ballet, kjapt etterfulgt av Beethovens Scherzo og Pathétique før det bærer over i årgangs-Accept med Princess of the Dawn idet vokalist Mark Tornillo viser seg på scenen. Arrangementene kler hverandre – det elektriske gir de klassiske verkene en ekstra piff, mens strykere og blåsere legger en ekstra dimensjon i tungrocken. Dessverre var det nok litt utfordrende å få lyden til å klinge perfekt oppe på sidene av galleriet, men i salen fungerte det nok godt.
Ytterligere tre låter, de litt ferskere Stalingrad og Dark Side of My Heart samt årgangsrockeren Breaker, følger før det er tid for en tur innom Tchaikovskys Svanesjøen. Samspillet mellom band og orkester er det ingenting å utsette på, Wolf og turnégitarist Phil Shouse (vikar for Uwe Lulis, innlånt fra bl.a. turnébandene til Gene Simmons og Ace Frehley) byr godt på seg selv på scenen. Man føler kanskje litt generell tilbakeholdenhet i forhold til vanlige gig, men ikke stort. På venstre flanke briljerer Rehman på fiolinen, i kapp med Hoffmans solopartier.
Balansen mellom det klassiske og det rocka er bra, konserten flyter godt mellom sjangerne. Med Shadow Soldiers blir det igjen et litt mer driv, før Tchaikovsky igjen slipper til med sin arabiske dans. Aragonaise av Bizet avslutter den helklassiske avdelingen, med bandets kanskje mest markante «fusionslåt» Metal Heart tar over. Som tidligere nevnt inneholder den allerede partier med adapsjon av klassiske verker, og er jo også en erkesviske i katalogen – og går dermed rett hjem hos et ekstatisk publikum.
Ekstranummerne, om vi kan kalle dem det i denne versjonen av settet, blir to runder fra comebackskiva Blood of the Nations – Shades of Death, som har fått deler av vår egen Edward Griegs Dovregubbens hall som avrunding, og buldrende Teutonic Terror før de umiskjennelige riffene til sjangerklassikeren Balls to the Wall runger i operaveggene. Publikum lar seg åpenbart begeistre, det er egentlig imponerende å ha hatt dem sittende i halvannen time.
Åpningsseansen til årets Tons of Rock ble avsluttet med fyrverkeri fra operataket, en mer symbolsk handling enn noe annet. Det er grenser for hvor spennende fyrverkeri blir klokka ni om kvelden såpass tett innpå St. Hans i Norge. Det er ikke helt det samme i dagslys. Dog kan vi vel si at årets festival er åpnet på anstendig vis, og det med et smell.
Tekst: Jon Løvstad
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=13301]