KISS
Spektrum, Oslo
07.05.2017

 

Denne saken ble, grunnet mystiske omstendigheter, aldri publisert i 2017. Så da synes vi det er passende at den endelig ser dagens lys i disse dager, da Kiss er på vei Norge for siste (?) gang!

 

————-

Vi gir dere et innblikk i hvordan en die-hard KISS-fan opplevde helgen da «The Hottest Band in the World» besøkte hovedstaden for første gang på fem år, og Oslo Spektrum for første gang på atten.

For det er nemlig like greit å legge alle kortene på bordet med en gang: KISS er denne anmelderens favorittband nummer én, så det å være 100% objektiv er nok rett og slett ikke mulig (ikke at noen klarer å være det uansett). Samtidig så er det ikke nok å bare konsentrere seg om de 90+ minuttene som bandet står på scenen for å skjønne hva en fan får ut av et slikt besøk.

Det hele startet nemlig kvelden før, på lørdag. Overalt i byen kunne man allerede se mangfoldet av KISS-trøyer, og flere av utestedene kjørte overvekt av bandet på spillelistene sine. For de nest-mest dedikerte (de mest dedikerte var i Stockholm og så dem der) var det også fest på Aye-Aye der vår egen redaktør, Espen, stod for musikken, og hvor folk strømmet til fra nært og fjernt, både i inn- og utland. Det var forbrødring og søstring, og felles for alle var at alle var i kjempehumør og med en kribling i magen som man bare får når en vet at noe stort er i ferd med å skje.

Det samme humøret og kriblingen møtte en også dagen etter, da man tidlig på ettermiddagen møtte resten av arméen på Hard Rock Café. Da til nok en tilstelning satt i stand, som kvelden før, i samarbeid mellom KISS Army Norway og The KISS Bastards of Norway. Denne gangen var oppmøtet enda større, og faktisk så rant det nesten over med folk i de gamle isbarlokalene, i så stor grad at undertegnede valgte å høre dagens første coverband, Unmasked, fra utsiden.

Bandet hadde tatt turen fra Bodø, selvsagt for å overvære kveldens hovedrett, men også for å gi fansen en forrett med sine egne tolkninger av litt mere obskure låter fra heltenes repertoar. Som vanlig leverte de et meget bra sett, og det er forfriskende å høre låter som KISS selv enten aldri har spilt, eller sjelden har spilt, fremføres med slik innlevelse og fokus på det musikalske. Så snart de var ferdig var det bare å bevege seg ned til åstedet fra kvelden før, nemlig Aye-Aye, der nok et coverband, og enda flere folk ventet.

Og på turen nedover Karl Johan kunne man høre kjente toner fra stort sett alle uteserveringene, og overalt var det glade folk med kjente motiver på bekledningen. Vel fremme rakk vi akkurat å bestille oss en øl før Sweet Pain gikk på scenen; et band bestående av mer eller mindre lokale musikere som hadde ligget i hardtrening den siste tiden til denne, deres første og siste konsert. Og gjett om de leverte! Om mulig overgikk de faktisk Unmasked, og de låt overraskende tighte der de serverte oss nok et sett med låter som våre store helter sjelden fremfører selv. Heller ikke de kjørte på med sminker og kostymer, så å si at det var slik man kunne forestilt seg at det var å se KISS selv i en liten bar i New York rundt 74-75 blir litt feil, men det hørtes i alle fall slik ut.

Så var det endelig tid til å bevege seg de få meterne bort til Oslo Spektrum, og finne plassen sin i god tid før den legendariske introen: «You wanted the best, you got the best! The Hottest Band in the World: KISS!” Teppet gikk ned med et smell, og bandet startet festen med Deuce. Og for å ta det først som sist, KISS (7/10) ser bedre ut enn de har gjort på mange år! Creatures of the Night-kostymene som de tok i bruk igjen til fjorårets KISS Kruise er en fryd å se på etter alt for mange år med de klumpete og fæle Monster-kostymene.

Deilig er det også å se Gene Simmons igjen forsøke å ta tilbake litt av Demon-personaen sin etter å ha vært den fjollete bestefarsutgaven en stund. Og i løpet av kvelden skulle det bli klart at Gene virkelig har tatt på seg sin del av ansvaret, der andre deler i maskineriet ikke er like velsmurte. For en annen ting som det kan være like greit å bli ferdig med en gang: Nei, Paul Stanley sin stemme låter overhodet ikke bra. Han sliter noe voldsomt, og til tider får man mest vondt av å se på han, for han er nok inderlig klar over det selv, og man ser at han vil så veldig gjerne. Men, det som også kom frem i løpet av Shout It Out Loud og Lick It Up, er at de andre i bandet jobber steinhardt for å hjelpe han. Eric Singer tar på seg størsteparten av koringshjelpen, men også Tommy Thayer og Gene Simmons trår hjelpende til. Og når det kommer til selve sceneopptreden så trenger ikke Paul noe hjelp, han er rett og slett i uforskammet god form til å være 65 år, selv om muligens hårene rundt six-packen er noe fremhevet.

Etter allsang med Gene under I Love It Loud, Love Gun, og en Firehouse med tilhørende flammeblåsing, var det så tid for et ømt punkt under konserten for mange fans, nemlig Shock Me med Tommy Thayer på vokal. Jeg har ikke tenkt til å ta hele diskusjonen om Tommy og Eric, og sminke og alt det der. Men jeg må innrømme at jeg kan skjønne de som ikke liker at Thayer gjør en låt som i så stor grad knyttes opp mot Ace Frehley som person. Når det er sagt så gjorde Thayer en særdeles bra versjon, og han leverte også under den påfølgende gitarsoloen, som var komplett med «raketter» fra gitarhalsen. Faktisk så viste han at han i godt voksen alder har fortsatt å utvikle seg til å bli en enda bedre gitarist. Og at selv om han kanskje ikke har den aller største utstrålingen på scenen, så har han i alle fall fått utviklet sin egen stil litt mer, i stedet for å kopiere alle Ace sine gamle bevegelser.

Bandet hentet inn igjen Flaming Youth til fjorårets USA-turné, og siden den før det ikke hadde blitt spilt live siden sitt unnfangelsesår, så var nok dette en hyggelig overraskelse for de fleste. Når salen så ble mørk, og det buldret noe voldsomt fra høyttalerne, så visste man at det var tid for Genes vante «bass-solo». Hvor han også spytter blod, og flyr opp til sitt podium på toppen av lysriggen før han setter i gang med War Machine. Og selv om denne låta var ett av kveldens høydepunkter, så savnet man kanskje God of Thunder til akkurat denne seansen.

Så var det tid for kveldens store overraskelse (skjønt Paul gjorde det samme i Valhall i 2010). For etter å før på dagen ha blitt informert av vår tidligere nevnte redaktør, at Norge var det landet hvor Unmasked-albumet, og dets singel Shandi, faktisk gjorde det best på listene, så dro Paul en impromptu versjon av nevnte sang sammen med publikum til stor glede for, og høylytt jubel fra de aller fleste.

Etter en hardere (heldigvis) versjon av Crazy Crazy Nights enn den fra albumet, og nok en god prestasjon av Gene med Cold Gin, så var det klart for kveldens yngste låt, nemlig Say Yeah fra Sonic Boom. Og av alle låtene de kunne valgt fra de to siste albumene, så er nok dette blant dem som har det største potensialet live, med sine allsangvennlige partier, og var således et godt valg. Det gynget også godt av bandet da de dro den gode gamle Let Me Go, Rock ‘N’ Roll. Og selv om vi fikk et lite Spinal Tap-øyeblikk da Paul ikke fikk lov av teknikerne til å fly ut til podiet sitt under Psycho Circus, så la ikke dette noen nevneverdig demper på avslutningen av konserten med undertegnedes favorittlåt Black Diamond, og rockens nasjonalsang Rock And Roll All Nite. Konfettien fløy veggimellom, varmen fra flammene kjentes godt opp på tribunen, og bandet fyrte av flere bomber enn en middels liten krig. Man kan aldri få nok bomber under en konsert!

Selvsagt tok de turen tilbake på scenen, og det var herlig å se at Gene ikke hadde tatt seg bryderiet med å fjerne creperemsene som hang fast i kostymet hans mens de var en tur på bakrommet. Kveldens kanskje svakeste fremføring kom i form av første ekstranummer, I Was Made for Lovin’ You, mens en av kveldens sterkeste kom i form av det andre, og kveldens aller siste, nemlig Detroit Rock City. Da hadde også Tommy og Gene besøkt publikum i hver sin kurv som ble ført over mengden av to svære robotarmer, og i det lyset kom på til tonene av God Gave Rock ‘N’ Roll to You II, så var det svært lite annet enn smil å se blant folkemengden.

Så selv om man kan trekke for at 1) stemmen til Paul er sliten, 2) at settlista kanskje ikke er den mest spennende og 3) at grafikken på storskjermen til tider kan være litt tacky. Så kan man også kontre med 1) at mannen tross alt er 65 år, han fikk meget god hjelp fra resten av bandet, og de fleste fans vet hva de går til, 2) godt over halvparten av de folkene de trakk til et utsolgt Spektrum er ikke blodfans og kjenner stort sett bare til de mest kjente låtene, og ville blitt dertil skuffet om disse ikke kom, samtidig som det stadig kommer flere yngre fans som ikke har rukket å lære seg flere enn disse. 3’ern? Det er KISS, hva forventer du? Så må det sies at det var utrolig herlig å se KISS i Oslo Spektrum igjen i stedet for byens mest upersonlige og døde konsertlokale, Valhall. Og i tillegg så leverte de et show uten sidestykke.

Men, en liten negativ ting, som ikke bandet kan klandres for, er publikums til tider slappe innsats. Om man husker tilbake til reunionkonsertene, eller sjekker disse på Youtube, så var det nemlig et vanvittig trøkk på disse to konsertene, mens det denne gangen adskillig roligere. En grunn er selvsagt at mye av publikummet har blitt eldre, men hovedsakelig er det på grunn av all denne fordømte mobiltelefonbruken. Jo mer en tenker over det, jo mer blir man faktisk for et forbud mot mobilbruk på ståplass. Hvordan man skal håndheve det igjen er et annet spørsmål. I sum gir dette altså konserten en sjuer, men om man skulle gitt hele helgen en karakter så hadde det blitt en klar tier! For som min gode venn Mark, som kom over fra London, sa: «Dette var min 66. KISS-konsert, og opplegget rundt er det beste jeg noen gang har opplevd!»

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13234]