Mastodon + Kvelertak
Spektrum, Oslo
03.02.2019

 

De amerikanske lærermesterne i Mastodon var blant de første som tok med seg Kvelertak som elever på landeveien, og i disse dager er de nok en gang ute på turné sammen. En turné som tok dem til Oslo Spektrum, hvor elevene denne gangen overgikk lærermesterne.

Rogalendingene tok til scenen en etter en, mens de stadig bygget på åpningslåten Åpenbaring, en låt skapt for nettopp slikt bruk. Sist ut på scenen var vokalist Ivar Nikolaisen, som tok over for Erlend Hjelvik i fjor sommer, og det var med en gang klart at han tilfører bandet en helt annen energi enn sin forgjenger. Ikke at Hjelvik på noen måte var en stillestående frontfigur, men Nikolaisen er litt mer overalt, og det absolutt hele tiden. Kvelertak (8/10) har ikke rukket å gi ut noe nytt materiale med Nikolaisen ennå, så det var gamle slagere som gjaldt. Og gamle slagere fikk vi. Etter åpningen gikk de rett ut i Bruane brenn, og allerede på den tredje låten, Nekroskop, var frontmannen ute blant publikum og surfet.

1985 er på mange måter gladlåta til Kvelertak, og var faktisk en av bare to låter fra sistealbumet Nattesferd. Publikum virket også å være i storslag, og pogingen pågikk blant store deler av mengden settet gjennom. Og når det var tid for den eneste Kvelertak-låta som faktisk har Nikolaisen på tape, Blodtørst, så vartet de også opp med allsang til gitarriffet, mens han selv var ute og seilte blant dem nok en gang. Dit forsvant han også under Evig Vandrar, og gitarist Bjarte Lund Rolland tok seg av vokalen på andreverset. Riffet til Berserkr dundret utover Oslo Spektrum, og endte det som nærmest ble en medley startet av Fossegrimmen tre låter tidligere. Og denne gangen var det bassist Marvin Nygaard sin tur til å stifte nærmere bekjentskap med fansen. Med bassen på slep var han dog ikke like spretten, og måtte ta den lange veien rundt scenen for å komme seg tilbake igjen.

Kvelertak har jo alltid vært et veldig fysisk band, og med Ivar Nikolaisen bak mikrofonstativet har dette inntrykket blitt forsterket ytterligere. Men, samtidig er det som om han prøver litt vel hardt. At han som den nye i bandet, han som kjemper for fansens aksept, overkompenserer ørlitte granne, og det til tider nesten blir litt slitsomt å se på. Noe som bare ble understreket ved at han var ute blant publikum ytterligere to ganger i løpet av de tre siste låtene. Men, bandet låter som ei kule, og han fyller tomrommet etter Hjelvik meget bra hva vokalen angår, noe som jo faktisk er det viktigste.

Etter responsen fra publikum under Mjød å dømme, så virket det i alle fall som om de var fornøyde. Og da Kvelertak-flagget som vanlig kom ut under deres selvtitulerte hymne, så markerte det slutten på en særdeles vellykket konsert i Oslos storstue. Det skal bli spennende å se hva som dukker opp fra studiokanten etter hvert, og selv om uglemasken er borte, så er de så absolutt fortsatt et band å stole på i livesammenhenger.

Når det gjelder Mastodon (6,5/10) kan det jo kanskje være greit å aller først nevne det som trommis Brann Dailor fortalte publikum etter at bandet hadde gjort seg ferdige; nemlig at bassist og vokalist Troy Sanders hadde slitt med en lei forkjølelse/infeksjon, og at de derfor hadde vært svært nære å avlyse hele konserten. Han takket publikum for deres forståelse, og hyllet samtidig bandkompis Sanders sin heltmodige innsats. Og nettopp vokalen var et av ankepunktene denne kvelden, men det gjaldt ikke bare Sanders. For når man i ettertid hørte at han hadde vært syk, så kan man jo for så vidt unnskylde han, men at også gitarist Brent Hinds og Dailor selv skulle ligge så lavt i miksen at man knapt hørte dem, slipper dessverre ikke like lett unna. Så er det også her litt av spenningen ofte ligger med det å overvære en Mastodon-konsert. Grunnet deres komplekse og massive lydbilde, så hviler mye av opplevelsen på lydkvaliteten. Selv har jeg sett dem to ganger hvor lyden har vært krystallklar og perfekt skrudd, og det har vært to ekstremt bra konserter, også har jeg nå sett dem to ganger hvor lyden dessverre har ødelagt store deler av opplevelsen. Nå skal det også legges til at vi hadde blitt tildelt sitteplasser helt innerst i hjørnet, noe som kanskje ikke var helt optimalt, og som også kan ha virket inn på inntrykket.

Bandet gikk for øvrig på scenen ti minutter før opplyst tid, og det var mange folk som kom heseblesende tilbake fra do- og ølkø da de plutselig hørte Singin’ in the Rain over høyttaleranlegget. Det har jo allerede gått et par år siden de slapp Emperor of Sand, og selv om det ble godt besøkt i løpet av kvelden, så var det andrealbumet Leviathan som hadde flest innslag på settlisten, inkludert åpningslåten Iron Tusk. I det hele tatt var det et sett som lente seg veldig på den tidlige delen av diskografien, mens Once More ‘Round the Sun ble avspist L’antidoping colpisce ancora, Pierpaolo De Negri positivo a steroidi anabolizzanti – Cicloweb trt bodybuilding steroidi per muscoli – cosa fare in caso di rifiuto – flow one wheels med  én enkelt låt, og The Hunter ble totalt oversett. For den delen av publikum som foretrekker den æraen av bandet var jo sikkert det helt overlegent, men personlig så setter jeg pris på mangfoldet som har tilkommet katalogen til Mastodon med årene, og det har jo spesielt skjedd på de siste tre albumene. Jeg savnet rett og slett litt variasjon. Men, de skal ha kudos for at de klarte å snike med Toe to Toes fra overskudds-EP’en Cold Dark Place.

Paradoksalt nok så var det faktisk vokalen til trommis Dailor som gikk best hjem, og som hørtes best, noe han beviste under Steambreather. Bandet er jo også kjente for å ha et tett samarbeid med Scott Kelly fra Neurosis, og har også fått med han på enkelte datoer denne Europaturnéen. Siste tredjedel av konserten bestod derfor av de fleste låtene han har vært med på, som er én låt for hvert album med unntak av debuten. Grunnet hans noe mer aggressive tilnærmingen til stemmebruk, så var dette også første gangen i løpet av konserten som man faktisk fikk en jevn miks. For rent musikalsk var det lite å si på det bandet leverte, og de har bare blitt mer og mer tighte for hver gang jeg har sett dem. Men, innimellom har man en dårlig dag på jobben, og som nevnt innledningsvis trenger det ikke engang være selve bandet som har det for at sluttproduktet skal bli litt under pari, takket være lydbildet deres. Og når da begge deler hadde det denne gangen (både band og lydmann), så var det i det minste greit at man fikk litt utblåsning med Blood and Thunder helt til slutt. Uansett så vil nok Mastodon reise seg igjen, og forhåpentligvis bikker neste konsert undertegnedes liveopplevelser med bandet til 3-2 i favør positive.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13025]