Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

 

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

 

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis