Monster Magnet
Parkteatret, Oslo
13.01.2019

 

Monster Magnet var tilbake for andre gang på under et år her til lands på sin Mindfucker-turné, og det virket som om promoteringen av albumet hadde blitt plassert i baksetet på runde to.

Det er en hårfin balanse mellom for mange nye låter, og for få, og uansett skal det godt gjøres å klage over et best-of sett med et band av Monster Magnets kaliber. Det er forståelig at artister ønsker å spille sitt nye materiale som de åpenbart er stolte av, men for mange nye låter kan også gjøre at publikum blir litt distanserte da de ikke har hatt like god tid til å lære seg låtene å kjenne. Samtidig som det selvsagt kan være at det nye materialet ikke kan måle seg mot tidligere utgivelser. I motsatt ende har man band som gir ut nytt stoff, ofte av bra kvalitet, men som har et så satt sett at de kun klarer å finne plass til en eller to nye låter. Hvorpå publikum blir skuffet fordi man gjerne vil høre noe nytt, etter å ha hørt det samme gang etter gang, spesielt om det nye faktisk er bra.

Nå faller nok ikke Monster Magnet (8/10) helt inn i siste kategori, men det er jo betenkelig at de nå bare hadde med to låter fra Mindfucker, mot fjorårets fem, og at tittellåten og singelen ikke var blandt de. Har de mistet troen på albumet allerede? Men, etter at Dopes to Infinity hadde sparket i gang ballet fikk vi i alle fall det som kanskje er den beste låta på det nye albumet, nemlig Rocket Freak. Settet skulle for øvrig lene seg veldig på Dopes-albumet, da en tredjedel av det stammet fra 1995-utgivelsen. Litt snodig var det kanskje at Monolithic Baby! var det nyeste albumet representert, med Radiation Day, foruten fjorårets nyskapning. Spesielt med tanke på at det har vært relativt høy kvalitet på det som har blitt levert i studio av bandet derimellom. Men, dette er vel hva man kan kalle et luksusproblem, da det som sagt er vanskelig å klage på det settet som ble presentert oss. Dog er jo løsningen på dette åpenbar i mine øyne: spill en time til!

Men, for å være litt alvorlig så føltes faktisk hovedsettet en smule kort, da Wyndorf allerede etter 45 minutter annonserte at det var klart for kveldens siste låt. Selv om vi visste at dette ikke var helt sant. I løpet av disse 45 minuttene hadde vi blant annet snust litt på Wyndorf og Marvels gjensidige beundring for hverandre, med instrumentalen oppkalt etter en Marvel karakter, Ego, the Living Planet, og låten som har fått en Marvel karakter oppkalt etter seg, Negasonic Teenage Warhead. Alt med diverse videoer snytt ut av 70-tallet, og kjørt gjennom et syrete filter Monster Magnet sine sløye riff verdig, hele tiden rullende i bakgrunnen. Etter dette var det altså tid for hovedsettets siste låt, og selv om dette nok var høydepunktet for mange (i alle fall var det helt klart den sangen hovedkjernen av publikum kunne best), var det flere som så på hverandre litt mistroisk da Wyndorf annonserte dette. Låten var selvsagt Space Lord, og muligens var det Wyndorf sitt høydepunkt for kvelden også, da han virkelig både elsker å få andre til å si, og selv si ordet ‘motherfucker’. Noe han også glatt innrømmet i forkant.

For øvrig var Wyndorf veldig på hugget denne kvelden, og hadde bedre kontakt med publikum enn jeg kan huske å ha sett han ha før. Godt er det også å se at han fortsatt holder “match-formen”, så får man bare håpe at det fortsatt er av naturlige årsaker. For med den spillegleden han og bandet viste, og med det solide materialet de fortsetter å gi ut, så er det lett å se for seg at Monster Magnet kan bli et av bandene som blir den neste generasjonen med dinosaurer, med positivt fortegn. I så måte var det jo passende at Dinosaur Vacume var andre ekstranummer ut, etter CNN War Theme. Helt til slutt fikk vi tittellåten fra bestselgeren Powertrip, og størsteparten av Parkteatret gikk mandagen i møte med et mantra om at de aldri skal jobbe en dag til fordi gudene har bedt dem om å slappe av, messende i hodet. Apropos jobb, så kan man vel si at det var noe rutinemessig, og “nok-en-dag-på-jobben”-aktig over kveldens seanse. Og selv om dét var mer enn godt nok med den katalogen de har å plukke fra, og det håndverket de leverer, så blir det interessant å se hva de kan gjøre neste gang for å gjøre det enda litt mer spennende.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12619]