Hamferd + Svartmalm
Hjorten Scene, Trondheim
09.12.2018

 

For undertegnede må det sies at det var forholdsvis spartanske forventninger til kveldens konsert. Svartmalm er et totalt ukjent bekjentskap her i heimen, og Hamferd må jeg innrømme aldri har festet seg. Men etter nok en gang å ha prøvd noen få låter et par dager i forkant, var det likevel noe som begynte å gro og spire. Derfor var det helt greit å kjøre inn til Trondheim sentrum og bivåne min første konsert på Hjorten Scene, en scene som viste seg å være en virkelig flott arena med sittegrupper rundt omkring i lokalet samt sporadiske trappetrinn/platåer som gjør at man har god sikt nesten samme hvor man står. Nok om det!

I en hektisk desember var det endelig klart for å få litt varme inn i kalde trønderhjerter, og det fikk vi gjennom første band fra Færøyene; Svartmalm (7/10). Bandet var drapert i hetter og kapper, komplettert med sminke og sot, noe som førte til at gjengen fort kunne forveksles med gruvearbeidere som nettopp hadde kommet opp av hullet (sett bort fra hodeskallen av en bukk som prydet mikrofonstativet). Det visuelle tilsnittet fungerte også som en flott ramme for guttas kaotiske form for black/doom, og gav det hele en følelse av mystikk. Det var lett å høre tendenser fra 90-talls black metal, noe som alltid er hyggelig, men likevel er Svartmalm mye mer. I tillegg til de to nevnte bærende sjangrene, finnes det tilløp til lange, monotone, droneaktige innslag. Det er langtekkelig og suggerende, men samtidig variert nok til å holde interessen oppe. Lyden var tidvis grøtete, noe som førte til at gitarene falt litt bort, men dette ble bedre ut gjennom settet. Trommene bærte mye av låtmaterialet, og det var kanskje grunnen til at de hadde så fremtredende rolle i lydbildet. Det var lite frieri til publikum, men selv om det var forholdsvis glissent oppmøte, framsto stemningen som godt over godkjent. En godt gjennomført opptreden, men uten de store ovasjonene.

Etter et lite tilsig av publikum, som endte i den nette sum av ca 100 oppmøtte, var det klart for Færøyenes andre ensemble. Der Svartmalms visuelle helhet var rufsete, opplevdes Hamferd (9/10) som den rake motsetning. Bandet på seks vandret rolig på scenen iført mørke dresser, hvit skjorte, slips og nypussete finsko. Det hele oste av alvor, seriøsitet og høytidelighet, uten at det bikket over til det parodiske, eller ble pent og pyntelig. Siden undertegnede ikke har kunnskap om låttitler kan jeg ikke si noe annet enn at andre låt i settet definitivt viste spennvidden til bandet. Spesielt var dette hørbart hos vokalist Jon Aldara, for fy feite for en vokal. Dødsvokalen var forholdsvis standard, men når renvokalen fikk fritt spillerom fylte den hele lokalet og det var fantastisk å oppleve en så ren og fyldig vokal som leverte perfekt både på de lave og høye tonene. Akkompagnert av et blytungt og mørkt komp klarte de å få fram en enorm stemning som fikk tankene over på de mer eksistensielle sidene av livet. Det var så sårt og drømmende at følelsene fikk fritt spillerom, og det føltes som det aldri hadde vært mer riktig å knele i dyp refleksjon. Lyden var atskillig bedre enn tidligere, noe som gjorde at detaljene fikk utfolde seg på en måte som skapte den klarheten låtmaterialet fortjener. For egen del funket det definitivt best når gitarene malte flotte harmonier over renvokalen og fokuset lå på det drømmende og svevende. Og hvilken avslutning kan slå kveldens utgave, der Hamferd entret scenen for andre gang, frontet av Aldara med et glass rødvin i hånden, og gav oss salmen Herre Gud Ditt Dyre Navn Og Ære av Petter Dass, på færøysk. En fantastisk opplevelse!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Lene Johansen Løkkhaug