Shinedown @ Sentrum Scene

Shinedown
Sentrum Scene, Oslo
28.11.2018

 

Billboardtopperne fra Florida hadde Sentrum Scene-publikummet i sin hule hånd, og beviste at de endelig har begynt å opparbeide seg en stor tilhengerskare her til lands også.

For selv om Shinedown (6/10) har vært et av USA’s mestselgende rockeband de siste ti årene, så har det ikke vært så mye snakk om dem her på berget. Men, et nært fullsatt Sentrum Scene viste at dette er i ferd med å snu, og noe av grunnen til det er nok også grunnen til at de har gjort det så bra på hitlistene i USA. For de er flinke til å modernisere uttrykket sitt, og tar stadig i bruk fler og fler av triksene som artistene på de vanlige hitlistene benytter seg av. For når vi snakker om at de topper listene der borte, så snakker vi selvsagt om de som tar for seg rock, metal og liksomrock som Imagine Dragons. Dessverre så er dette også grunnen til at undertegnede føler at han mer og mer mister taket på bandet. For jeg har forsvart bandet i mange år ovenfor venner og kjente, som har sagt at de er et typisk moderne amerikansk rockeband uten noe særlig for seg. Og om jeg ikke har klart å vende om disse vennene, så har jeg i alle fall klart å få de til å innrømme at Brent Smith er en av de bedre rockevokalistene som har kommet frem i søkelyset på denne siden av årtusenskiftet. Men, nå klarer jeg dessverre ikke forsvare dem lenger.

La det være sagt med en gang: det er MEG det står på, og ikke bandet. For når ALLE andre i publikum virket å storkose seg i samfulle 90 minutter (kanskje med unntak av han karen som stod ved siden av meg, og så ut til å reagere likt som meg på de fleste låtene), så skjønner jeg at det er jeg som er problemet. Bandet hadde som sagt publikum i sin hule hånd, og Brent Smith har et publikumstekke som er få forunt. Dessuten spilte de nær perfekt, og sannelig hadde de god lyd i fra første stund også. Og man kan jo egentlig ikke klandre Shinedown for at de har funnet en formel som ser ut til å funke. Også er det jo dette med at man som anmelder skal forsøke å være objektiv.

Problemet er bare når man står der og føler seg som et utskudd, mens man ser og hører et band som har gitt ut et av favorittalbumene mine de siste ti årene i Sound of Madness, så er det vanskelig å holde sine egne følelser utenfor. For etter dette albumet er det dessverre tynn suppe bandet har levert i mine ører, og de har blitt både formulære, generiske og en smule forutsigbare. Under konserten ble det også klart at de låtene settet er bygget rundt har det til felles med dagens horrible poplåter at de stort sett er basert på det samme beatet. Og at de ved hjelp av ganske billige effekter, har en umiddelbar evne til å feste seg på hjernebarken, selv om de ikke egentlig er i besittelse av noen egenskaper som rettferdiggjør akkurat det. Hverken i form av tekstlinjer eller gode melodier, de er bare lette å synge med til.

Og til tross for at man allerede har en knakende god trommis, en bassist og en gitarist som også lefler litt med keyboard, i tillegg til å være særdeles kapable til å kore og harmonere hva det nå enn måtte være, og altså en av nåtidens beste vokalister, så er det så mye bruk av programerte trommer, forhåndsinnspilte vokaler og keyboards, at man skulle tro man var på en popkonsert bare av den grunn. Der bandet på de tre første albumene hadde mangfold og egenart, så går det nå i de samme snakkeversene med påfølgende slagord-refreng, og den samme balladen som gjentas på hvert album, som for øvrig alle var med i settet denne kvelden. Aller verst er det i låten Bully, som egentlig har et så utrolig viktig budskap, men som er skrevet på en så infantil, “den som sier at andre er dum”-måte, at det nesten er flaut. Jeg føler på en måte at flere av disse tingene fører dem lenger og lenger bort fra rocken de har laget som jeg har blitt så glad i, og inn i en popverden hvor jeg overhodet ikke trives.

Dette gjorde at jeg fikk så utrolig lite ut av de første to tredjedelene av konserten at jeg faktisk vurderte å gå, helt til jeg kom på at jeg jo skulle skrive denne anmeldelsen. Og det er noe jeg aldri noensinne før har vurdert med et band som jeg i utgangspunktet liker (med mindre det har vært på festival for å se noe enda mer interessant da). Så er jo selvsagt det paradoksale at da hadde jeg jo gått glipp av den tredjedelen hvor jeg faktisk koste meg. For avslutningen med Second Chance, Call Me, Shed Some Light, Simple Man og The Sound of Madness oste det virkelig klasse av! Selv om, hvis jeg skal pirke ennå mer, så hadde jeg foretrukket en elektrisk versjon av Lynyrd Skynyrd-klassikeren. Og så var det også her publikum tok mest av, og allsangen VIRKELIG stod i taket. Refrenget til Simple Man tror jeg Ronnie Van Zant må hørt uavhengig av hvor han nå enn måtte befinne seg, om det er så at lyden måtte reist tilbake i tid for at han skulle hørt det, så tror jeg den hadde kraft nok til det.

Men, selv om det var under disse låtene publikum tok mest av, så var de fantastiske hele kvelden, og det var virkelig deres kveld. Det var bare så kjipt å føle på at man ikke var en del av dem lenger. Det kan nok rett og slett virke som om Shinedown har vokst fra denne anmelderen. Og det er med trist hjerte at nok konstanterer at med mindre de spiller på en festival hvor de ikke krasjer med noe annet, eller de kjører noen konserter hvor de spiller bare låter fra de første tre albumene, eller de spiller hele Sound of Madness-albumet, så var nok dette min siste Shinedown-konsert. Jeg tror nok de fleste nyter best av at jeg heller sitter hjemme og koser meg med disse tre godalbumene, og ikke minst den fantastiske live-dokumenterte Somewhere in the Stratosphere, i stedet for å være den gretne karen som trekker ned stemningen for de andre.

Så for å forsøke å trekke en konklusjon her som kanskje forklarer karakteren, så ville de første to tredjedelene ikke holdt til mer enn en 2’er for meg personlig, mens siste tredjedelen står til en sterk 9’er, som totalt blir rundet av til 3,5. Men, som Elvis engang “sa”: 50, 000 Elvis fans can’t be wrong, og i samme ånd kan jo ikke 1748 Shinedown-fans ta feil, så om man lar deres entusiasme veie litt opp for det faktum at Shinedown anno 2018 rett og slett ikke er mitt Shinedown, så lander vi altså sånn ca. på en 6’er.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Shinedown Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, Attention Attention