Equinox
Månefestivalen, Fredrikstad
28.07.2018
Gjensyn på hjemmebane
«Vi sees på månen» var det siste Grim Stene sa da Equinox (8/10) forlot scenen da comeback-gigget på Tons of Rock var over for en drøy måned siden, med en lite fordekt henvisning til festivalen i Fredrikstad. Og sånn ble det – denne gang på en litt større scene, men også på hjemmebane i trygge Fredrikstad. Med det energiske gigget på Tons i bakhodet gleder man seg til kveldens seanse.
Litt overhengende skyer lusker litt i en ellers varm sommerkveld, uten at noen tar særlig notis av det. Stemningen er god i gamlebyen, om enn med et litt mer variert publikum enn på Tons. Månefestivalen har et bredt spekter artistmessig og det blir naturlig nok en salig blanding av unge og eldre, sommerkjoler og sorte t-skjorter. Den klassiske introen til «Stop!» starter ballet og det blir et aldri så lite antiklimaks da bandet tar over – lyden er alt for lav, det mangler trøkk og det blir litt puslete. Så også utover oppfølgeren «House of Wonders».
Heldigvis tar lyden seg gradvis opp over de neste låtene, og gjør etterhvert musikken den rettferdighet den fortjener. Nesten i alle fall. Som på Tons låter det tight – bassen skramler som den skal i Equinox-lydbildet, og Grim og Warems gitarer er både aggressive og melodiøse. Sinna-Grim lirer aggressivt av seg poesien. Bandets krysning mellom thrash og de mer progressive elementene sitter. Som forventet blas det videre i katalogen, over på The Way To Go-skiva, og Inner Self avløses av «Conveyer of Truth» før det børstes støv av «Flower Power» som eneste ekstralåt i forhold til comebackgigget på Tons of Rock.
Hjemme, nærmest i egen bakgård og med venner og familie blant publikum, virker gutta litt mer avslappet enn på Tons. Litt mer ledige, det er mer trivselsprat mellom låtene. «Nå skal vi roe litt ned», proklamerer Grim med den snille mellom-låtene stemmen før bandet setter i gang med den varierte og tunge «What It Is Worth», med en sinnastemme Hetfield ville misunt ham. Raggen banker taktfast, Øystein Warem fyller på riff fra høyre flanke. Sistnevnte virker svært komfortabel med rollen som andregitarist, Det står ikke på kvaliteten.
Med lydbildet rimelig på stell blir resten av konserten en repetisjon fra Tons. Instrumentalen «Skrell« pløyes igjennom, tredjeskiva Xerox Success representeres kjapt med «My Sweet TV» før vi er tilbake til der vi startet – på debutskiva som bandet ga ut på vinyl igjen i våres, nå med tittelkuttet. Uten å være på overtid denne gangen avsluttes det igjen med «The King», som brått minner en på hvor fort tiden har gått og at det gjerne kunne vart en god stund til. Det er nok av gull i skuffen, personlig kjennes både «The Floating Man» og «Jabbermouth» sterkt savnet fra låtlista. Vi krysser fingrene for at gutta har fått blod på tann og legger opp til noen lengre klubbgigg i fremtiden. Man kan jo ikke gi seg nå…
Tekst: Jon Løvstad
Foto: Christin Hansen
[espro-slider id=12093]