Seigmen
Sentrum Scene, Oslo
28.08.2015
2015 må kunne sies å ha vært et jubelår for Seigmen (8,5/10), med nytt album som hovedsakelig har høstet positiv omtale, og en Norgesturne som har gått for fulle hus, noe som ble kronet med deres tredje (nesten) utsolgte Sentrum Scene-konsert av året. Sceneoppsettet var likt som i april, med unntak av at sceneteppet falt ned på første forsøk denne gangen, og det var ikke de helt store endringene i setlisten heller. Noen omrokkeringer på låtrekkefølgen var det, og dessverre var to av mine personlige favoritter fra Enola utelatt, nemlig Forevig og alltid og Hvit stjerne hvit støy. Slikt blir derimot tilgitt når de hadde funnet plass til skivas beste låt, Utopia i mine armer, samt et par gamle travere i Juvel og Skjebnen. Sistnevnte stod riktignok ikke opprinnelig på lista, men som Kim Ljung forklarte så likte de å spille den for å overraske vokalist Alex Møklebust.
Fra introen Monument skled bandet elegant over i Fra X til døden, og allerede fra første tone var lyden krystallklar. Ohm ga oss kveldens første tilløp til allsang, før singelen Hva vi elsker hevet stemningen ytterligere. Etter dette var det klart for Colosseum, og i notatene mine fra denne låten står det kun én setning: «Epilepsi til folket!», grunnet et strobeshow uten sidestykke. På neste nye låt, Trøst, la man også merke til at bandet har tilpasset det noe mykere soundet fra Enola, slik at lydbildet blir enda litt mer helhetlig. Blant annet var både vokalen til Møklebust og koringen til Ljung hakket mer aggressiv nå enn på skiven, og på Sentrum Scene i starten av turnéen. Kveldens første gåsehud ble fremkalt av den såre, litt useigmenske balladen, Tenn alle lys, akkompagnert av et meget passende lasershow som kunne minne litt om det selveste The Who pleide å kjøre under Won’t Get Fooled Again. Du vet den på YouTube hvor Roger Daltrey sitt primalrop koordineres med Pete Townshends opprinnelige powerslide.
Men, nok digresjoner. Etter at bandet hadde lurt Alex med Skjebnen, satte bandet i gang med Metropolis, til kveldens lureste glis fra forannevnte. Og, om vi snakket om tilløp til allsang på Ohm, var vi godt på vei mot lista med det 20 år gamle tittelsporet, og godt på vei over med Slaver av solen som fulgte et par låter etterpå. Før bandet gikk av scenen for første gang, hadde vi også fått nevnte Utopia i mine armer, og I mitt hus, som begge virket atskillig tyngre enn på albumet, samt at de landet allsangøvelsen med den obligatoriske Döderlein.
Marius Roth gjorde en fenomenal jobb på seksstrengeren hele kvelden gjennom, og da bandet kom på scenen igjen skulle han jammen meg klare å gripe tak i hjerterøttene våre også. Første ekstranummer dediserte han nemlig til sin venn og tidligere kollega på Den Norske Operaen, Ida Kringlebotn, som døde av kreft i sommer. Godt hjulpet av Kim Ljung fremførte han messen Agnus Dei med stor bravur, og hadde det ikke vært for at hans nydelige stemme fylte hele Sentrum Scene, kunne du nok hørt den berømte knappenålen falle. For å løfte stemningen igjen dro bandet frem en aldri så liten overraskelse til Oslopublikummet, i form av deres coverversjon av Raga Rockers Komplex. Låten skal være med på en hyllestboks til Raga som kommer i løpet av høsten, og bandet hadde fått dispensasjon av prosjektleder Christer Falck til å spille låten, og som om ikke det var nok kom selveste Michael Krohn på scenen og tok over mikrofonen på de siste par versene. Bandet hadde klart å sette sitt eget preg på sangen, og om man ikke hadde visst bedre kunne man lett forvekslet det med en ny Seigmen-låt. Etter en drivende versjon av Mesusah, og etter at en oppriktig ydmyk, og særdeles takknemlig Alex Møklebust hadde takket publikum for at de hadde klart å fylle lokalet tre ganger på et snaut halvår, kom seiersrunden i form av den selvsagte Hjernen er alene. Publikum så ut til å være storfornøyd der de forsvant ut i sensommernatten denne fredagskvelden, og etter å ha sett bandet på flere forskjellige Oslo-scener må det sies at Sentrum Scene kler Seigmen særdeles godt.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken