PAVEN ER DØD, LENGE LEVE KARDINALEN!

Med ca. to og et halvt års mellomrom har Ghost kommet med nye studioalbum, og i forbindelse med det også valgt en ny pave til å lede menigheten. Denne gangen heter albumet Prequelle, og bandet har valgt å gå for en yngre kardinal i front i stedet for den tradisjonelle paven (riktignok med et par eldre ledere i bakhånd). Vi søkte om en audiens hos den nye vinen, og ble innvilget en samtale via telefonapparutus koblet direkte til det Sataniske Vatikan.

Deres Eminense, aller først vil jeg få gratulere med nytt album, og om det ikke ville være for mye til bry lurte jeg på om De kunne fortelle litt om nyskapningen? “Jo, det var akkurat som med Meliora en lang prosess å lage det. Vi holdt på her i Stockholm i fire, nesten fem måneder med å spille det inn. Det var hardt arbeid, men ganske morsomt å lage skiva, og nå når den er ferdig så føles den veldig ren i sin intensjon og litt ærlig, noe som føles bra. Det føltes litt som den skiva som vi var tvunget til å gjøre nå, på dette punktet i Ghost sin karriere. Litt Welcome to My Nightmare.” Det første som slo meg etter å ha hørt gjennom albumet en seks, syv ganger var at i alle fall den første halvdelen var litt mer gitardrevet enn forgjengeren, selv om det sfæriske og orgelinnpakkede lydbildet fra kanskje spesielt Meliora og Popestar kommer sterkt mot andre halvdel. Hva har innspirert dette Deres Eminense? “Altså, jeg er jo gitarist fra starten, men jeg skriver jo de ulike låtene på ulike instrumenter, og man hører ganske ofte hva det er slags instrument jeg har skrevet dem på. Om man hører på de eldre låtene, for eksempel From the Pinnacle to the Pit, så hører man at den er skrevet på bass, og man hører på Deus In Absentia at den er skrevet på piano, osv. Og jeg skriver forskjellig helt avhengig av hvilket instrument jeg holder på med akkurat da. Så både Rats, Faith og til og med Dance Macabre er jo typiske gitarlåter. Witch Image også, mens Helvetesfönster ikke er det. Samme med Life Eternal, som jo er skrevet på en helt annen måte, for det kommer litt an på hvordan låten er skrevet. Jeg forsøker hele tiden å skrive ulike låter, jeg vil ikke ha en uniform som går gjennom alt, men hver låt skal ha sin egen scene som man benytter seg av.” Så det var ikke noe bevisst valg at det skulle være mer gitardriv her enn tidligere? “Nei, jeg tror folk har misforstått litt når jeg har sagt at albumet skulle bli tungt og mørkt, det var mest temaet og lyrikken jeg snakket om. For albumet i seg selv tenkte jeg at ikke bare skulle bli tung hard rock, men litt mer blandet. Så kunne man kanskje lagt opp skiva slik at man ikke hadde hatt Rats og Faith etter hver andre, for hadde man satt Faith på andresiden hadde jo lytteopplevelsen blitt annerledes.” Apropos det, utgivelsene Deres er jo veldig vinylvennlige, er det noe Hans Eminense tenker på når han setter opp rekkefølgen på låter, at det skal passe bra som to selvstendige sider på en vinyl? “Ja, absolutt! Hele skiva er laget for å være på en vinylplate, og jeg tror det er dritviktig i dag. Jeg forstår ikke hvordan mange artister tenker, når man jo selger vinyler og det er det formatet som gjelder, at de ikke tenker på å markedstilpasse produktet etter det, det er en grov feil mange gjør som jeg ikke skjønner. Men, jeg elsker jo vinyl, og tror alle mine favorittalbum er album som er som skapt for vinyl, og da må man tenke på et spesielt vis. Det skal være cirka 22 minutter på første siden, og cirka 22 minutter på andre siden, det er det man har å boltre seg på. Og da må det være en start og en slutt på begge sidene.”

Dance Macabre har jo allerede blitt nevnt, og det var vel kanskje den låten som traff meg aller først (i tillegg til teksten på refrenget i Pro Memoria), hvilket jeg også tror kommer til å være tilfellet for mange andre, hvilke låter er det som har etterlatt størst spor hos Hans Eminense? “Jeg har flere favoritter, men den som vokste mest mot slutten var nok Pro Memoria. Det er en gammel, eller ikke gammel, men en låt som har ligget der en stund, og den krevde litt jobb når vi spilte den inn, ettersom den skal inneholde litt ekstra av alt. Vi visste blant annet at den skulle ha den klassiske introen, og at når man lager sånne låter som er lange og seige så er det lett at de blir litt November Rain-farlig, det kan både bli en pannekake og det kan bli en versting av en episk låt. Og for at det skal bli ganske OK, så må man holde orden på alle biter og deler, og hva alle skal gjøre, hva alle instrumentene skal spille, hvor mye de skal spille, hvor ligger crescendoet, for det er lett å bare smelle på med alt som finnes. Det blir omtrent som Fem myror är fler än fyra elefanter, en gammel svensk barne-TV-serie, hvor en litt barnslig karakter får lov til å lage sin drømmekake, og på den har han pølser, sjokolade, seigmenn, bringebær, sennep, pannekaker, og alt mulig som han liker, og det blir jo naturlig nok bare ekkelt. Og det forsøker man jo å unngå når man lager musikk, og det er så lett i dag når man i studio har dataprogrammer med uendelige muligheter, da er det fort gjort å legge på alt for mye drit. En gyllen regel et eller annet sted sier at “desto mer drit man legger på, desto mindre låter det”, og Pro Memoria var en slik låt som krevde veldig mye gjennomtenking. Den krevde gjennomtenking og en plan, og når det falt på plass så føltes det veldig gjennomført ut og det ble veldig bra.”

En annen ting som skiller seg litt ut fra tidligere album er de instrumentale sporene, som tidligere bare har fungert som introer og korte mellomspill, mens denne gangen så har det blitt fullengders låter ut av dem. Hva var det som fikk Hans Eminense til å gå bort fra den tidligere formelen her? “Nei, men det var vel akkurat det, at når Klas Åhlund og jeg laget Meliora så var egentlig intensjonen der om at den skulle inneholde flere instrumentale deler enn den endte opp med. Og jeg synes Meliora ble kjempebra, men jeg synes at de små korte snuttene ble litt lettprog, en slags dårlig unnskyldning for å kalle det for prog. Og det var ikke meningen, det bare ble sånn. Så da bestemte jeg meg veldig tidlig for at den neste skiva skulle ha mange flere instrumentale, og hele, låter. For jeg liker det å skrive instrumentalt, og synes det er både heftig og gøy å utforske det, samtidig som vi trenger noen instrumentale låter i settet vårt. Men, nå ble det jo tolv minutter instrumentalt, og kanskje det var litt mye, men da blir det ikke like mange neste gang, hehehe.” Og den observante lytter vil jo også kjenne igjen temaer i disse to instrumentalene fra andre låter. “Ja, det stemmer, det er litt blandet fra ulike låter, og det er et tema der som kommer tilbake gjennom hele albumet. Også for at det skal føles litt filmatisk, og som en musikal. Man kan jobbe med samme melodi, men spille den på ulike måter, og det skal være en viss gjenkjennelsesfaktor. Når man kommer til et punkt sent ute i skiva, så skal du kunne høre en bit, men ikke forstå at du har hørt den tidligere. Så det er noen deler som blir presentert på forskjellige måter, som bare er støpt om litt.”

«Det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bruken av religiøse uttrykk vridd til å passe Ghost sine tekster om mennesket.

Når man er inne på dette med tema så har jo også de tidligere Ghost-albumene hatt forskjellige temaer i varierende grad rent lyrisk. Synes Hans Eminense at det er lettere eller vanskeligere å skrive låter når man har et satt tema å forholde seg til? “Det kommer jo litt an på hvor robust temaet er. Mine album er jo hverken like tematiske som King Diamond eller Sabaton sine for eksempel. Det er ingen historie som de følger, eller personer, så det er ingen tidslinje. Det er nesten en slags allmenn sinnstilstand, litt som Iron Maiden gjorde før, at det er låter som på et løst vis har med noe å gjøre, eller som påminner en om noe, også bygger man videre ut fra det. Og jeg synes det er ganske bra å ha noen form for dypere mening bak en skive. Ofte når et album ikke har noen slik idé, eller rød tråd, så pleier det ofte ikke å bli så bra. Eller, jeg synes i alle fall ikke det. Men, som sagt så behøver det ikke å være Fatal Portrait, Them, eller Abigail heller. Du skal fortsatt kunne plukke ut en låt midt i uten å føle deg helt bortkommen i en historie som du ikke vet hva handler om.” Ghost har jo også tatt en rekke bibelske uttrykk og vridd litt på dem med et aldri så lite glimt i øyet, og det må jo være særdeles takknemlig å ha en nærmest utømmelig kilde av slike floskler som man kan benytte seg av? “Ja, altså jeg synes det er veldig interessant, for Bibelen handler jo ikke bare om Gud. Bibelen, og lignende skrifter, og hele det bildespråket handler jo egentlig om mennesket. Og det kan vi jo prate om i det uendelige, noe som åpenbart vil bli slitsomt i lengden, men vi gir jo bare ut album hvert tredje år. Men albumene handler jo om mennesker, og at vi skal dø, eller ikke, eller hvordan vi oppfører oss fordi vi tror at vi skal dø. Det er jo bare masse eksistensielle floskler. Men, det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål. Og jeg synes det blir fint, det passer meg, og derfor så blir jo Ghost som det blir.”

Som Deres Eminense nevnte i sted, så var jo Klas Åhlund med og produserte Meliora, og føyet seg med det inn i tradisjonen med en ny produsent for hver utgivelse. Forskjellen fra de andre produsentene var jo at Åhlund, til tross for sin rockebakgrunn (spiller i Teddybears STHLM), kun hadde produsert popartister, mens de andre var godt kjent med å produsere andre rockeband. Hvordan vil Hans Eminense si at den prosessen foregikk denne gangen? “Denne gangen ble det en slags mellomting, for Tom Delgety har også gjort ganske mange ulike saker. Og det som ble veldig interessant med Klas det var jo at han er jo en rocker egentlig, men han hadde ikke gjort noen ordentlig rockeskive, så han hadde ganske mye kreativitet og idéer som skulle ut. Og det var gøy å få ta del i noens entusiasme over et album, og det er en entusiasme som er vanskelig å finne hos noen som gjør flere rockealbum i året. Tom som gjør veldig mange flere album enn Klas, og som jobber med mange flere ulike band har en litt annen innstilling, og en annen måte å jobbe på. Derimot er Tom veldig flink til å lytte. Han er en musikkfan og utrolig dyktig på å stille inn lyd. Han er veldig dyktig til å skape en stor, høy og tydelig lyd. Så det er litt ulike metoder som de har, men begge funker ganske bra. Helst ville jeg kanskje hatt en slags kombinasjon, men det var vanskelig å få til.”

Det er jo mange metalfans som liker å klage over mye rart, og ikke minst diverse band, og et av argumentene som jeg stadig hører om Ghost er at “de er ikke metal”, “de er for puslete”, og lignende ting. Og nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har lest og hørt absolutt alle intervjuer som Deres Eminense og Dine Nameless Ghouls noensinne har gjort, men så vidt jeg har fått med meg så har Dere aldri gått ut selv og sagt at Dere er et metalband. Er det i det hele tatt noe Hans Eminense tenker på, eller er det bare musikkfans og oss pressefolk som på død og liv må putte Dere i en bås? “Nei, det er vel ikke noe jeg bruker så voldsomt mye tid på, nei. Men, jeg tror nesten det er lettere å se det utenfra, også kan man i alle fall se hva vi ikke er. Jeg tror nok at folk i dag, og spesielt de som er litt yngre, i alle fall yngre i hodet, har litt vansker for å se helheten og nyansene i rockehistorien. Om jeg sier Judas Priest så tenker de fleste på hvor harde de var på Painkiller, og glemmer hvor myke de var i forhold på Sin After Sin eller Sad Wings of Destiny, som også er album de fleste liker veldig godt. De fleste rockere synes jo at Sabbath Bloody Sabbath er veldig bra, men det er jo mange roligere låter på den, osv. osv. Det er mange band hvor man har en litt selektivt hukommelse. Det er litt som en forelder som ikke ser at sitt eget barn står og pisser på noen andre sin is. Det er så interessant, for selv om jeg synes at spørsmålstillingen til hvorvidt vi er et metalband er ganske uinteressant, så skjønner jeg jo hvorfor folk bryr seg om det. Jeg mener, når nu-metalen som jeg avskyr, kom på nittitallet, så ble jeg jo provosert av folk på skolen eller som jeg traff ellers, som ikke likte tung musikk før, men som kom og sa da at Limp Bizkit eller noe sånn drit var så bra. “Jammen, det er så tungt!” “NÅ skal jeg sette på noe tungt!”, så setter man på Altars of Madness, som de ikke likte. “Men det HER er jo faktisk tungt! Hvordan kan du mene at det der er bra, det er jo bare drit!” Men, det er jo ingen vettug konversasjon å ha, man kan jo ikke intellektualisere på den måten, det går ikke. Men jeg forstår virkelig mekanismen som får noen til å si at Ghost ikke er et hard rock band, det kan jeg også argumentere for. Men, vi er jo ikke et popband heller, ikke er vi indie, ikke er vi indiepop, eller tyggegummipop. Jeg vet ikke, classic rock kanskje? Det er rockemusikk, mer som Queen. Jeg vil spille sånn musikk som Queen spiller, det blir bra. Rock!”

Deres Eminense nevner jo det her med de yngre generasjoner sitt forhold til musikk, og i dag er det jo veldig vanlig å hoppe fra trend til trend, samtidig som den teknologiske utviklingen har gjort at alle vet alt som skjer verden rundt sekunder etter at det har skjedd. Allikevel så har Dere klart å holde en mystikk rundt bandet ganske lenge, og når man legger til de nevnte vinyltilpassede utgivelsene, så får man et lite gufs tilbake til 70- og 80-tallet, og kanskje ikke minst KISS. Hvordan har det vært å skulle holde på denne mystikken når verden er så liten som den er i dag? “Jeg tror det hjelper veldig at jeg ikke er interessert i sosiale medier i det hele tatt, og jeg har ikke noe personlig behov for å synes. Altså jeg er jo en artist, og av naturlige årsaker har jeg jo valgt selv å stå på scenen fordi jeg liker det, og fordi det er givende for meg. Og slik er det vel uansett om man heter Ghost, eller Mayhem, eller hva som helst. Man gjør det jo for å få oppmerksomhet. Men jeg som individ har ikke noe behov for å våkne om morgenen og ta et bilde av frokosten min, i påvente at to stykker skal synes jeg er flink til å lage brødskiver, jeg er ikke interessert i det. Nå for tiden som jeg vet sånn omtrent hvordan det er både å være ukjent og litt kjent, så synes jeg det er et nødvendig onde å bli gjenkjent. Misforstå meg rett, jeg elsker å være artist, det er knallbra! Og kjempepraktisk når jeg kommer inn i en platesjappe, eller skal inn på en bar, hehe. Men det er ikke bare kult heller, det kommer med en viss bagasje som jeg gjerne hadde etterlatt. Det som jeg tror skiller min tilnærming til mitt band, og de fleste andre band som har både eksistert og skapt noe i den samme perioden, det er at det eksisterer et helt diabolsk, frenetisk, jævla online sosialmedienærvær som alle styrer med hele tiden, som gjør at man ikke orker fordi det finnes ikke noe å bli fortapt i. Det er ikke så mye som er åpent for tolkning lenger. Mens når du og jeg vokste opp da fikk man jo nesten aldri se de store bandene, og i hvert fall ikke de små. De leste jeg om i fanziner. Jeg bare så et snodig svart/hvitt-bilde, og så stod det bare “EMPEROR!”, eller hva det nå kan ha vært. Jeg visste ikke noenting om dem, det eneste jeg leste var det som de skrev der. Og stort sett så ble jo  det bare gjort av noen dumme tenåringer som kom med noen ubegrunnede spydigheter, så jeg måtte jo fylle ut resten selv. Og det var dritkult!”

«Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her.» – Cardinal Copia fra Ghost, om det faktum at enkelte fans hevder hardnakket at bandet faktisk bytter frontmann fra album til album.

Som Deres Eminense jo er innom her så var jo musikkbladene ofte den eneste informasjonskilden man hadde når det kom til sine favorittband, plateutgivelser, og lignende. Okej var jo store i både Norge og Sverige, i tillegg hadde vi norske Topp, og bodde man i nærheten av en by så kunne man kanskje finne Kerrang! eller Metal Hammer, mens nå er det jo flere og flere som går bort fra det fysiske formatet grunnet sviktende salg, oss selv i Metal Hammer Norway inkludert. Hvor mye hadde disse forskjellige bladene å si for Hans Eminense i Hans oppvekst? “Det hadde alt å si! Jeg ble jo fostret opp på en konsesjon som var basert på fysiske kjøp. Jeg kjøpte Metal Hammer på import nede i kiosken, det vil si jeg fikk moren min til å kjøpe, hehe. Noen av bladene var jo på tysk til og med, og jeg skjønte ikke et kløyva ord som stod der. Jeg ville bare ha plakatene, og sitte å se på bildene mens jeg fantaserte om hva det stod. Og jeg husker jo til og med i 92, når Metallica slapp A Year and a Half in the Life of Metallica, som var en av de første virkelige flue-på-veggen-dokumentarene, hvor man virkelig fikk se alt. Men, de forteller jo nesten ingenting, det handler jo bare om hvordan det var å lage albumet, og så får man se noen personlighetstrekk. Men man får jo ikke vite hvordan de bor, om de er gift eller om de drar damer. Nå i ettertid vet vi jo alt, men når man på den tiden altså gjorde et stort kirurgisk inngrep i innsynet på den måten, så var det til og med da fortsatt en diktert verden. Og for meg som elleveåring var det en av de mest inspirerende filmene jeg visste om, og innen jeg gikk i studio første gangen, så visste jeg hvordan man laget et album, og det var jo da Black Album. Og allerede innen jeg hadde spilt min første konsert, visste jeg hvordan man turnerte, og det var jo da Wherever We May Roam Tour, hehehe. “Det er sånn man gjør det her!” Det var jo kjempeinspirerende, og man kunne fortsatt fantasere om saker og ting. Man visste ikke alt, og jeg tror det er en stor svakhet i dag. Artister, og fremfor alt mennesker som ikke er ordentlige artister, men som skulle ønske de var det; de tror at jo mer jeg synes, jo mer jeg legger ut av meg selv, jo flere ‘likes’ jeg får, desto mer blir jeg lagt merke til. Men jeg tror ikke det er så bra i lengden.”

For å pendle litt tilbake til dagens utgave av Ghost, så har Dere jo også lansert en ny frontfigur i Deres Eminense, hva kan du fortelle om Cardinal Copia? “Tja, jeg er ikke sjef, det er Papa Emeritus Zero som er bossen, sammen med Sister Imperator. Cardinal Copia er jo der for å lære seg det som skal til, for han må jo fortjene sin hodeskallesminke, og det kommer til å ta tid. Og like mye som han skal lære seg hvordan han skal oppføre seg utad, og gjøre ting rett, så skal Papa Zero også forenes med tanken om at han kommer til å vandre heden akkurat som alle andre, og må overlate fakkelen til nestemann. Og det er litt det skiva handler om, død, overlevelse, og et sirkulært mønster. Man må tenke på at man har en viss tid, og at saker og ting faktisk forandres, noe som er ufravikelig, og ofte ganske bra. Man kan ikke sitte stille og ting kan ikke være på samme måten hele tiden. Det betyr ikke at man ikke skal omfavne det som har vært, men det betyr at man må forstå at det beveger seg fremover også.” Men Hans Eminense har ikke vært redd for at fansen skal reagere negativt på det at man går bort fra Papa-figuren? “Vi har jo en Papa, det er bare det at han ikke synger. Dessuten, om kardinalen spiller sine kort rett så blir han jo en Papa han også, hehe. Nei, altså jeg vil jo ikke spille ‘safe’ heller, det er ikke noe kult. Altså alle de bandene som jeg noensinne har elsket, de har ikke spilt ‘safe’, de har tatt risikoer. Man må våge!” For å fortsette litt i samme gate, så har man jo også de som for hvert album diskuterer om det faktisk er en ny person som synger, og som hevder hardnakket at man kan høre forskjell på stemmen. Er det noe Dere egentlig bare er tjent med, at det brukes tid på å diskutere rundt det? “Jeg leser jo ikke noe særlig kommentarfelt og slikt selv, men i den grad jeg blir gjort oppmerksom på det, så kan jeg bli litt forundret over at det ennå en gang tas opp. Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her. Jeg har vært med i band tidligere der ingen brydde seg, der et plateslipp ikke betydde noen ting. Det artige er jo det at de tror fordi stemmen har forandret seg med årene…altså stemmen er jo en muskel, og om jeg sangmuskulært var en overvektig innesitter for åtte år siden, så er jeg jo i dag en toppidrettsutøver i forhold. Jeg har jo gjort over 600 konserter, så det er klart at jeg har lært meg noen triks. Også tar vi jo oss litt bedre tid nå, Opus Eponymous ble jo spilt inn på bare noen få uker.”

«Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller… Da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bandets mottagelse i et så dypt religiøst land som USA.

Dere vant jo en Grammy for låten Cirice, og Dere blir jo stadig større i USA. Men hvordan vil Deres Eminense egentlig si at den generelle oppfatningen er av Dere i et så religiøst land som USA, kontra her i Skandinavia? “Til tross for at den gjengse oppfatning er at vår karriere har gått veldig fort, så har vi jo turnert ekstremt mye i USA. Om vi har gjort 600 konserter, så er minst 300 av dem spilt i USA. Så vi har jo spilt nesten over alt, og vi begynte på et ganske stabilt nivå med ca. 500 tilskuere, og deretter har vi gjort turné etter turné etter turné, så jeg tror at vi har kunnet etablere oss uten å ha noen stor kommersiell ‘bandwagon’ innen Cirice. Så når vi først fikk gjennombruddet med den låten og Grammy, så følte vi at vi allerede hadde vist våre intensjoner, om vi var ute etter å provosere eller ikke. Og jeg har jo valgt å ikke forsøke å provosere på det klassiske viset som man gjør i USA, med å ikke rekke opp hånda, gå ut i talkshow og si masse farlige greier, og svare på tiltale, for det er ikke det som er poenget. Jeg drar dit for å spille, for å jobbe, og jeg elsker å være i USA. Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller…da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra, hehe. Og jeg tror nok den tiden er litt forbi, at de nok lærte litt av alt dette, Tipper Gore og gjengen, at så fort man sier at noe er farlig, da blir det jo masse snakk om det. Så selger de masse skiver, også får du Columbine og hele den greia der. Og jeg vil ikke ha noe med det å gjøre, så jeg er glad for at det tok litt tid. Og selv om vi nå fikk det gjennombruddet med Grammyen, og vi blir spilt på radio, så hadde vi allerede etablert oss. Det har gått gradvis oppover.”

Med det så takker vi Hans Eminense ærbødigst for hans inspirerende ord, og ser frem til å møte resten av menigheten for messe på Valle Hovin i juli.

 

 – Av Kjetil Gulbrandsen