Queen feat. Adam Lambert
Telenor Arena, Bærum
17.06.2018

 

De britiske legendene i Queen besøkte Norge for første gang på 36 år, og denne gangen med en amerikansk regent i front. Og det ble en særs vellykket signingsferd.

Mye har blitt sagt og ment de siste årene om at Roger Taylor og Brian May fortsatt turnerer under det samme navnet som de har gjort siden de to forkastet forgjengerbandet Smile i 1970. At folk har sterke meninger om dette er fullt forståelig all den tid bandet har betydd utrolig mye for veldig mange, men det er allikevel en diskusjon for en annen gang, og vi velger heller å holde fokuset på det en konsertanmeldelse bør ha fokus på, nemlig konserten. For om man ikke liker at de turnerer så er det heller ingen som tvinger en til å gå på konsertene deres, og de som eventuelt velger nettopp dette alternativet går i så fall glipp av en fortreffende hyllest til bandet Queen (8/10), og til den avdøde frontmannen og erkedronningen Freddie Mercury.

I det roboten fra News of the World “løfter” den gigantiske storskjermen i front av scenen høyt over scenen, er det én ting som slår en mens hele bandet kommer til syne på scenen: I motsetning til mange andre band som reiser rundt uten noe nyere enn 20 år gamle låter å vise til, så har de ikke låst seg helt fast i nøyaktig den samme settlista for hver turné. Allerede første låt ut var endret fra sist undertegnede så dem blåse festivalpublikummet av gressletta på Sweden Rock i 2016, og det var riktig så fornøyelig å høre dem åpne med en ordentlig rocker i Tear It Up. Faktisk var hele fire låter byttet ut fra den gang, i tillegg til at to ekstra hadde blitt lagt til. Seven Seas of Rhye og Tie Your Mother Down, holdt rockefoten gående, og først med Play the Game kom det alternative og teatralske Queen til syne. Og selv om Adam Lambert kunne sunget den berømte telefonkatalogen til måpende effekt, så også hard rock (mannen er jo faktisk en av ytterst få som har stått på scenen sammen med KISS), så er det på disse låtene hvor mannen virkelig kommer til sin rett. Selv om hans amerikanske tilnærming til å tilføre sceneshowet litt humor, sammenlignet med Mercury sin britiske variant kanskje kan bli litt vel musikalaktig til tider, så er det forfriskende å se at han gjør det på sin egen måte i stedet for å risikere å bare gjøre en dårlig kopi av forgjengeren.

For skoene som Mercury etterlot er vanskelig nok å fylle rent musikalsk om man ikke skal måtte tenke på alle fakter og bevegelser også. Og når det kommer til det musikalske, til stemmen, så har Lambert få problemer med å gjøre ære på Freddie. Han kunne faktisk briljert enda mer enn han gjør, men velger klokt å motstå fristelsen til å bedrive overdrevne mengder med vokal onani. Litt mindre særpreg i stemmen har han nok kanskje, som mange andre også har påpekt opp gjennom årene, men at han er en sabla dyktig sanger kan ingen ta fra han. Som på Sweden Rock passet han også denne gangen på å la publikum få vite at han på ingen måte så på seg selv som en erstatter for Mercury, at det bare er én Freddie, og at hele konserten var en hyllest til han.

Det hadde heller ikke blitt spart på scene-effekter, og i tillegg til den nevnte storskjermen som ble hevet og senket, fantes det også flere hydrauliske lemmer i scenegulvet som løftet folk både opp og ned gjennom nevnte gulv. Under Killer Queen kom hodet til roboten som ble nevnt innledningsvis opp fra et av disse hullene, med Lambert sittende på toppen av det med dinglende ben mens han sang seg gjennom låta med god hjelp fra publikum. Under Bicycle Race dukket det plutselig opp en stor rosa trehjulssykkel, med dusker og sykkelbjelle, fra et annet av hullene, som Lambert syklet rundt på scenen med. Det eneste som manglet var en støvsuger under I Want to Break Free.              

Med så mange hitlåter som Queen har under beltet, var det selvsagt få låter som ikke faller inn under kategorien “greatest hits”, og da er det alltid trivelig å høre Roger Taylor fremføre den litt mindre kjente I’m in Love With My Car. 68-åringen har riktignok blitt litt grovere og mer raspete i stemmen med årene, men klarte seg fortsatt fint der han satt alene på et ekstra trommesett fremst på scenetunga. Også Brian May skulle få sin lille solospot her ute, og mutters alene med en kassegitar fremførte han Love of My Life til kveldens høyeste allsang. Og det var ikke fritt for at det ble ørlitte granne vått i øyekroken da selveste Freddie dukket opp på storskjermen til sangens store finale. Som alle band av en viss størrelse så hadde selvsagt også Queen satt av tid på programmet til både en trommesolo og en gitarsolo, og selv om Taylor gjorde en liten vri på sin solo ved å kjøre en battle med bandets perkusjonist, og selv om Brian May ble hevet høyt til værs bak storskjermen mens han spilte gitar slik bare May kan, så ble det allikevel litt vel langtekkelig og gjerne de øyeblikkene under konserten hvor folk valgte å gå for å kjøpe mer øl, og/eller gå på do. Selvsagt viktig å få gjort unna det også, men kanskje ikke like flatterende for det som foregikk på scenen.

Som sagt gjør Lambert seg aller best når han fremfører svulstige, grandiose melodier, og det kan vel ikke bli stort mer grandiost enn Who Wants to Live Forever. Så var da også dette en av konsertens desiderte høydepunkter, og Lambert fremførte låten med akkurat så mye følelse som den krever og fremkalte med det en aldri så liten tendens til gåsehud. I samme gaten hadde man også The Show Must Go On, hvor han også briljerte, før publikum mer eller mindre tok over på de fire siste nummerne. For det er vel lite som skriker allsang mer enn Radio Ga-Ga, Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are the Champions. Og når vi først er inne på publikum, så virket de særdeles tafatte i innledningen av konserten, men når de våknet til live så var de virkelig lys våkne også. Samtidig så må akkurat denne betraktningen tas med en aldri så liten klype salt da det er bokstavelig talt umulig å få med seg noe særlig av stemningen på gulvet når man sitter på tribunen på Telenor Arena. I alle fall hva volum angår, men for å omformulere litt så virket publikum veldig stillestående innledningsvis. Men, en ting skal faktisk gymsalen på Fornebu ha for denne gangen: Lyden var faktisk for en gangs skyld bra!

Dermed var den norske visitten på signingsferden over, og vi håper at regalene koste seg under sitt besøk. Det virket det i alle fall som om de aller fleste som overvar seansen gjorde.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11614]

Terje:
[espro-slider id=11648]