Elder
Parkteatret, Oslo
26.04.2018
Det var en lydvegg manet frem av følelser og godt håndverk som møtte et nært fullsatt Parkteatret da amerikanske Elder var i byen.
Man merker nemlig raskt at det er mye hjerte og sjel som er lagt i låtsnekringen til Elder (8/10), og det samme legger de også i sine liveopptredener. Å skulle klare å gjenfortelle en konsert med dem, og samtidig gi leseren en fullverdig stemningsrapport er nær umulig, fordi det langt på vei er en “du måtte ha vært der selv”-opplevelse. For de som er kjent med Elder vet jo at det er mange lengre instrumentale partier, og uten en vokal å tolke eller synge med til, så gir det rom for andre måter å suge til seg energien og stemningen fra scenen. For noen var det en mulighet til å lukke øynene å forsvinne inn i landskapet de malte på det soniske lerretet sitt, mens for andre var det en mulighet til å headbange på seg dyre kiropraktorregninger.
Det hele begynte med Sanctuary fra fjorårets Reflections of a Floating World, og allerede fra første låt merket man løftet det har gitt bandet, som normalt opererer som en trio, å ha med seg en ekstra livegitarist. Inkluderingen av Michael Risberg ga nemlig Nick DiSalvo friere tøyler til improvisasjon, og harmoniene dem imellom har bokstavelig talt gitt bandet flere strenger å spille på. Man skal heller ikke undervurdere det som antagelig er en av de blideste bassistene jeg har sett på en scene noensinne, nemlig Jack Donovan. Måten han styrte det enorme groovet som kom etter første brekket på Legend gjorde nemlig hele låta. Han levde seg også så mye inn i det han holdt på med at han klarte det kunststykket å se både konsentrert, kjempeglad, og himmelfallen ut på én gang!
På Blind benyttet også Risberg seg av keyboardet som stod sentralt plassert på scenen for første gang, og så vidt jeg klarte å legge merke til, også den eneste. Også denne inkluderingen sørget for noen nydelige soniske landskap, noe som også ble underbygget av de pulserende videoene som rullet og gikk på det digre lerretet bak bandet. Om publikum hadde drømt seg bort under forannevnte nummer så våknet de i alle fall til live under det neste. Compendium var nemlig den første låten for kvelden hvor publikum ga uttrykk for gjenkjennelse fra første tone ut. Så er da også åpningslåten fra 2015-albumet Lore, en av de beste låtene bandet har å by på. The Falling Veil avsluttet hovedsettet, og bandet trakk seg tilbake for en kjapp pust i bakken.
Med tanke på lengden på låtene deres, så var nok de fleste innforstått med at det kom til å bli med ett ekstranummer, og som så mange ganger før falt valget på Gemini fra Dead Roots Stirring. En låt som både inneholdt konsertens mest intense og raskeste parti, før den elegant gikk over til konsertens desidert seigeste parti. Elder har blitt sammenlignet med både våre egne superhelter i Motorpsycho, og andre amerikanske band som Pallbearer, YOB og til dels Baroness, men faktum er at du bør oppsøke dem selv, enten det er på skive eller live, og finne ut hvilken reise de tar med DEG på. Om du liker seig og småpsykedelisk, drømmende stoner-doom, så er i alle fall sjansen svært liten for at du blir skuffet.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis