Crest Of Darkness @ Good Omens

Crest Of Darkness + Åtsel og Violent X
Good Omens. Trondheim
28.04.2018

 

Metal Hammer Norways utsending rakk så vidt starten på kvelden, som skulle vise seg å bli aldri så hyggelig.

Etter å ha plassert meg godt i midten av et glissent Good Omens, kunne kveldens første band ut bivånes. Åtsel (7/10) har tatt turen ned fra fjellbygda Røros for å servere oss sin rufsete og kølsvarte dødsmetall. Låtmaterialet vi presenteres er utvilsomt sterkt, og spesielt funker det som fjell når de er på det tyngste og det nesten låter doom. Bandet har en del igjen når det gjelder det visuelle for å nå helt til topps sånn helhetsmessig. Joa, vokalisten framsto akkurat passe uflidd og “gruvete” med sminke, nettingtrøye og bukseseler, slik at følelsen av forfall var til stede.

Moro var det også at de hadde med seg et avkappet reinsdyrhode på scenen! Men ellers ble det litt vel stillestående, og mye kan nok komme av at fem medlemmer på en så liten scene som Good Omens, er krevende visuelt sett. De slet også en del med teknikken, spesielt druknet gitaren i høye trommer, og vokalen forsvant tidvis. Dessverre var det få som hadde møtt opp for å få med seg Åtsel, og det gjorde sitt til at det ikke tok helt av, selv om stemningen var god hos de oppmøtte. Gleder meg til å følge Åtsel, for med så gode låter har de definitivt mulighet til å gjøre seg bemerket.

Neste band ut var Violent X (8/10) fra Mo i Rana, og fy feite for et band! Dette var et totalt ukjent band for undertegnede, men det kommer til å endre seg, for her var det en gjeng som gjorde det meste riktig. Om man liker sjangeren er opp til hver enkelt, men nordlendingenes fengende blanding av moderne death og thrash låt knakende bra. Med et arsenal av fete riff og frekke soloer, var det liten tvil om at gitaren er bærebjelken. Og det må man vel egentlig bare vente seg, når gitaren smykker seg med å være av type Dime.

Med tre personer på scenen var det grei plass å boltre seg og bandet hadde god karisma og selv om det var tydelig at flere i salen var en del av menigheten, så skapte de definitivt stemning. Vokalist og bassist Mats Berntvik underholdt med tull og fanteri mellom låtene og var med å understreke selvtilliten til bandet. Også her var teknikken litt i bakleksa, og på grunn av at trommisen hadde problemer med å høre gitaren, måtte en av låtene ha tre forsøk før den satt. Men med så masse groove, tyngde og høy riff-faktor ble dette meget hyggelig, selv om det selvfølgelig kan diskuteres om hvor originalt alt er. Det lar vi ligge til en annen gang.

Etter en liten pause igjen, var det endelig klart for Crest Of Darkness (8/10). Bandet som frontes av Ingar Amlien har holdt det gående siden 1993, så vi snakker her om en ikke ubetydelig institusjon innen black metal (ispedd en god dose death metal). Siden dette har vært et band som på en uforklarlig måte har gått litt under radaren til denne anmelderen, så skal jeg ikke prøve meg på å namedroppe låtene som ble spilt. Men samme det, dette ble en meget hyggelig opplevelse.

Også her snakker vi om et trekløver, og idet Ingar selv entrer i sort kappe, masse lakk og lær og sin klassiske liksminke, er stemningen satt. Det første som slår en er den uhøytidelige attituden som Ingar har. Selv om han er en selverklært satanist og lirer ut av seg hyllester til Satan gjør han det hele tiden med et glimt i øyet og en god dose humor. Dette fører til at hele opplevelse blir utrolig hyggelig og positiv. Med morsomme kommentarer og teatralsk gestikulering som hovedingrediens på scenen, ser det ut som de frammøtte koser seg og samspillet mellom publikum og bandet er bra.

Det eneste som setter en demper er det famøse faktum at det kun er noen titalls publikummere. Hva som går av trondhjemmere som ikke ser seg bryet verdt å få med seg denne konserten er vanskelig å forstå. Flaut, men sånn er det dessverre. At Ingar likevel roser publikum og gir av seg selv bare understreker seriøsiteten og engasjementet hos mannen og bandet. Det leveres et supertight sett, og det er så gjennomført og godt spilt at det er ingenting å utsette. Lyden er bedre enn tidligere på kvelden, selv om det selvfølgelig kunne vært skarpere, men utvilsomt godkjent.

Noen låter blir litt for anonyme, men de fleste holder høyt nivå, og også her blir det ekstra hyggelig når de tunge death metal-riffene dundrer avgårde. Rebo (gitar) gjør en formidabel jobb, og måten han trakterer gitaren på er en fryd å se. Settet avsluttes med den fantastiske svevende Katharsis fra sisteskiva, og Ingar innleder med å si at dette er den mest personlig låta han har skrevet og at “jeg blir ikke sur om dere ikke banger altså, dere kan bare stå der og lukke øynene”. En nydelig avslutning på en meget bra kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Aina Hammern