Trivium @ Rockefeller

Trivium
Rockefeller, Oslo
16.03.2018

 

Orlandobandet leverte en bunnsolid forestilling, men det var publikum som overbeviste mest på Rockefeller denne kvelden.

Det hender med ujevne mellomrom at man får et hint allerede før konserten starter at det kommer til å bli en trivelig kveld, og det var så absolutt tilfellet her. I det lyset ble skrudd ned på Rockefeller ble nemlig lydnivået skrudd opp, ikke bare på Run to the Hills (som var siste låt på anlegget før bandet kom på scenen), men også på publikum. Det virket som om hele lokalet sang med til hvert eneste ord, og det får en jo også til å tenke at man egentlig ikke “trenger” noe oppvarmingsband på metalkonserter… Sett på en Maiden-skive og du er i mål!

Hovedbandet selv virket å få en ekstra boost av den gode velkomstenog gikk ut i et heseblesende tempo med The Sin and the Sentence, riktignok med litt bøttelyd i trommene og lav vokal, men dette ble raskt skrudd til. Blant mange metalfans, spesielt den noe eldre delen, er Trivium (8/10) et band det av en eller annen grunn er populært å mislike, og selv om jeg personlig ikke er noen blodfan vil jeg si at mye av hatet er ganske ufortjent. Men, heldigvis var ingen av disse menneskene å se på Rockefeller denne kvelden, og bandet ble overøst med kjærlighet fra fansen og ga gledelig tilbake. Throes of Perditionvar andre låt ut, og publikum gikk amok med aller første note, noe som gjentok seg for nærmest hver eneste låt.

Settlisten var naturlig nok sentrert rundt den nyeste utgivelsen The Sin and the Sentence fra i fjor høst, og selv om over en tredel av konserten var herfra, la ikke dette noen demper på stemningen slik det ofte kan gjøre. Når det er sagt, så mener jeg personlig at de godt kunne ha tatt med et par eldre låter til, men så er nå også mitt favorittalbum med dem deres i snitt kanskje minst likte, The Crusade. Siden det albumet har for øvrig vokalist Matt Heafy gått mer og mer over til å bruke clean vokal, og det meste av growlingen er nå redusert til gitarist Corey Beaulieu sine partier. Men til tross for en noe snillere vokal er ikke lydbildet til bandet blitt noe særlig mykere, og Untilthe World Goes Cold blir nok det nærmeste man vil komme en ballade fra gjengen, og med hele Rockefeller på backing vokal ble det allikevel alt annet enn stille og rolig.

Nevnte Heafy gjentok flere ganger, som de fleste band har for vane å gjøre, at kveldens publikum var det beste de hadde opplevd på turneen, og selv om det er vanskelig å si hvor oppriktig artister er når de sier dette, nettopp fordi det har blitt en rutine, så har jeg i alle fall vondt for å se at det kan ha vært noen som har vært så voldsomt mye bedre. Jeg har jo selv klaget litt på publikum ved tidligere anledninger, og synes derfor det er på sin plass å gi dem kreditt når det er fortjent, for det er jo slik at ofte er symbiosen mellom band og publikum, og sistnevntes deltagelse, like viktig for helhetsinntrykket som det rent musikalske som blir levert på scenen. Nå leverte jo Trivium så absolutt på det området også, så da får man heller tilgi Heafy for at han blandet Dark Funeral inn blant alle de norske bandene han hadde vokst opp med og ville hylle før de satte i gang med Becoming the Dragon, den eneste låten for kvelden fra “mitt” album.

Bandet avsluttet hovedsettet med to låter fra fjorårets utgivelse, The Heart from Your Hate og Beyond Oblivion, og etter en kort pause fikk vi også tre “programmerte” ekstralåter i Shatteringthe Skies Aboveog tittellåten fra albumet In Waves, med den smått pretensiøst titulerte Pull Harder ontheStringsof Your Martyr fra Ascendancyi mellom disse. Før In Waves forsøkte Heafy å kopiere et triks perfeksjonert av Corey Taylor og Slipknot, med å få alle sammen til å sette seg ned på huk og hoppe opp til et gitt punkt i låta, men det må vel kunne sies at det ikke var like effektivt som under Iowa-gjengens Spit It Out. Men, alt i alt var det altså en høyst godkjent kveld; bandet formelig sprudlet av energi og låt særdeles tight. I tillegg må det også sies at Heafy kler den cleane vokalen, og at den og Beaulieus growlestemme utfyller hverandre nær perfekt. Og helt til slutt må jeg rose de fremmøtte nok en gang, jeg kan ikke huske sist jeg var vitne til et så hengivent og bra publikum.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=11095]