Pain
John Dee, Oslo
27.01.2018

15 års ventetid var endelig over: Peter Tägtgren og hans Pain-kollektiv gjestet hovedstaden igjen, og etter en noe fraværende innledning “møtte publikum opp” også.

Riktignok har de spilt på tre norske festivaler i mellomtiden, sist på Tons of Rock i 2016, men til tross for en jevn strøm med utgivelser så har vi ikke vært bortskjemt med besøk fra Tägtgren & co. Og ifølge han selv er ikke dette etter eget ønske, men rett og slett grunnet dårlig med napp hos norske bookingselskaper. Til tross for lørdagskveld, og et mer eller mindre fullsatt John Dee var det fortsatt et relativt døsig publikum som møtte Pain (7/10), og det skyldtes ikke en slapp start fra bandet, tvert imot.

Det hele startet nemlig med Dancing With the Dead og Monkey Business, dog må det legges til at tilstedeværelsen av trøkk kanskje ikke veide helt opp for den noe svake lyden, spesielt var vokalen plassert litt vel lavt i lydbildet. Det skulle ta enda et par låter før dette ble optimalt, noe som var litt synd, da nummer som Black Knight Satellite og Suicide Machine hadde fortjent litt bedre. Heldigvis gikk det seg til på de to første bidragene fra You Only Live Twice, nemlig The Great Pretender og DirtyWoman. På sistnevnte virket publikum å endelig våkne også, og under Just Hate Me ble det riktig så god stemning.

Som låtskriver og produsent er Tägtgren nærmest urørlig, i alle fall i sitt nabolag av rockelandskapet, mens som frontmann er han kanskje ikke den aller mest spennende. Rent musikalsk er det ikke noe å sette fingeren på, men med unntak av et par poseringer for noen mobilkameraer på første rad, var det ikke mye engasjerende samspill med publikum ute og gikk. Heldigvis står låtene støtt på egne ben, og på Call Me fikk han også hjelp av gitarist Greger Andersson i Joakim Brodén sitt naturlige fravær.

For øvrig var det et særdeles habilt band sjefen sjøl har med seg denne gangen. Den som imponerte mest var kanskje hans egen sønn, Sebastian, på trommer. Gutten (han er tross alt bare 19 år) har helt klart latt seg inspirere av den hardere delen av nabolaget, og tilførte låtene mye av det nevnte trøkket med sin aggressive spillestil.Selv har jo far sagt i intervjuer rundt sistealbumet at han for en gangs skyld forsøkte å faktisk synge i stedet for å bare rope, og på blant annet tittellåten Coming Home, fikk han vist at han så absolutt behersker dette også. Siste låt før den sedvanlige lille pausen var On and On, hvis Bach-inspirerte keyboardparti nesten lener mer mot 2 Unlimited sin like Bach-inspirerte The Real Thing enn noe annet.

Etter en kjapp pust i bakken kom Tägtgren jr. tilbake på scenen og sparket igang første ekstranummer, You Only Live Twice. Så var det tid for kveldens coverlåt, og personlig synes jeg Pain gjør Eleanor Rigby bedre enn The Beatles gjorde selv, her også akkompagnert av allsang fra publikum. Helt klart et av kveldens høydepunkter. Så var det tid for, i mine ører, tidenes ringetonelåt, og da visste man også at konserten sang på siste verset.

Shut Your Mouth var låta som skaffet bandet deres gjennombrudd her til lands, blant annet grunnet hyppig rotering av videoen på kanaler som ZTV, og låta er like tøff den dag i dag som den var da den kom for snart 20 år siden. Kjapt oppsummert var det en meget solid settliste, levert av et knakende godt band, foran et noe slapt publikum, som i likhet med lyden kom seg utover konserten og sørget for en bra kveld.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken