Sólstafir + Myrkur
Parkteatret, Oslo
19.12.2017

 

Det var duket for to av de mest stemningsfulle artistene Norden har å by på da Myrkur og Sólstafir gjestet Parkteatret, og for en stemning det ble!

Først ut var danske Amalie Bruun, som under aliaset Myrkur (6,5/10) har trollbundet publikum med sin blanding av folketoner og black metal. Og det var selve sceneopptreden hennes som trollbandt mest, der hun beveget seg mellom sine skrømtaktigkledde bandmedlemmer som en mystisk forførerske på kanten av helvete, og hvorvidt hun forsøkte å lede dem ut mot lyset eller lokket dem lenger inn i helvete er sannelig ikke godt å si.

Men et fengslende skue var det. Når det kommer til det musikalske så evnet hun så absolutt å trollbinde der også, med en til tider nydelig vokal, mens det på enkelte låter var det helt motsatte som stod i fokus, nemlig rå og brutal energi. Så lenge disse to sidene fikk lov til å operere på egenhånd så fungerte Myrkur, problemet dukket opp på enkelte av låtene hvor disse to ble blandet og det ble et litt vel schizofrent lydbilde.

Den fløyelsmyke stemmen til Bruun druknet på en måte litt i alt det andre, og det instrumentale kunne nesten oppfattes som forstyrrende. Etter å ha sett et par akustiske opptredener er nok personlig det å foretrekke, men stemmen og den nærmest koreografiske fremtoningen på scenen gjør det uansett verdt å oppleve Myrkur live, samme hvilken setting.

Etter en kort pause var det så klart for kveldens hovedband, islandske Sólstafir (9/10). Etter den instrumentale åpningen Náttfari gikk de rett over til en av årets beste låter, Silfur-Refur fra nyskapningen Berdreyminn. Og om Myrkur sin opptreden varslet om onde tider, så er Sólstafir den dystopiske beretningen i kjølevannet av disse tidene. For man kan kalle musikken deres så mangt, men lystig har vel aldri vært det mest passende adjektivet. Men til tross for dette var bandet adskillig mer utadvendte på scenen denne gangen enn jeg noengang har sett dem, og ringlederen Aðalbjörn Tryggvason skiftet mellom å spøke med publikum på islandsk, engelsk og norsk/svensk kvelden gjennom. Blant annet startet han med å påminne oss om at islendinger også var norske en gang i tiden og at nå var de tilbake; “the boys are back in town!”

Tittelsporet fra forrigealbumet Ótta var neste låt ut, og man fikk for første gang for kvelden nyte godene av at de har utvidet livebesetningen med keyboardist Ragnar Ólafsson. Faktisk var det nesten så bra at man ikke savnet banjoen på begynnelsen av låta. Etter at hvert av de siste to albumene så ble tilgodesett med hver sin låt til, kom et av kveldens flere høydepunkter: Köld! En monumental låt som om mulig høres enda større ut live enn på skive. Den plagede tonen i stemmen til Tryggvason gjør at pelsen reiser seg i nakken rett før samme kroppsdel får kjørt seg til rytmene i låtens crescendo. Den var borte fra settlisten på sommerens Midgardsblot, og det var sannelig godt å ha den tilbake nå.

Det skulle for øvrig ikke gå lang tid før vi fikk nok et høydepunkt, og nok et vakkert øyeblikk med en låt som på mange måter er Sólstafirs største hit. For har man sett videoen til Fjara er det nesten umulig å ikke drømme seg bort til den og det vakre islandske landskapet, også når man hører sangen live. Rett og slett sonisk magi. Til tross for navnet så har nok den neste sangen vi fikk servert fint lite med vår kjente TV-kalender å gjøre. Bláfjall dreier seg nemlig om menneskers kamp mot avhengighet og indre demoner, og som på Midgardsblot oppfordret Tryggvason oss alle om å ta vare på hverandre og å ta seg tid til å snakke med hverandre. Nok en gang kom inklusjonen av Ólafsson til sin rett, og det ga en mer sakral stemning å høre orgelintroen til låta faktisk bli spilt live enn fra en tape. Bandet droppet så å gå av scenen og hoppet i stedet rett til ekstranummeret, og den faste avslutningslåta, nemlig Goddess ofthe Ages.

Kveldens eneste engelskspråklige innslag, men det er noe med Sólstafir som gjør at man ikke trenger å forstå tekstene fullt ut, for de forteller nøyaktig den samme historien med instrumentene sine. En perfekt avslutning på en nær perfekt konsert, og ikke minst i et perfekt konsertlokale. For som vanlig på Parkteatret var lyden strålende, og lokalet er med sin høye scene, sitt søylefrie kvadratiske rom og hellende gulv, et av de beste konsertlokalene i byen. Så til slutt får vi bare håpe at Sólstafir snart beærer oss med et nytt besøk, og at Parkteatret plukker opp igjen de litt mer interessante bookingene.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Guro Torget