Tribulation / Obliteration / One Tail, One Head / Man the Machetes / Jack Dalton / Reptile Master / Monumentum
Vulkan Arena/Pokalen
11.08.2015

Nordlandsbandet Monumentum (7/10) var et særs interessant nytt bekjentskap som første band ut på Pokalen. Bandet kalte seg tidligere Roadburn, men foretok nylig et navnebytte for å unngå sammenblanding med den velrenommerte nederlandske festivalen ved samme navn. Det forhenværende bandnavnet gir allikevel en god pekepinn på hva slags musikkstil vi snakker om her. Anført av en diger brande av en vokalist/gitarist kjører Monumentum i gang seige, saktegående buldreriff. Lyden er god, og det er brukbart med folk i lokalet – selv om det kun er én fyr som kan sies å ta av i noen grad. Trioens stoner-krydrete doom låter knusende brutalt, og inneholder nok variasjon til å holde på oppmerksomheten stort sett hele veien.

Først ut oppe på Vulkan er trondheimsbaserte One Tail, One Head (7,5/10) som åpner friskt med In the Golden Light. OTOH må være det bandet som har spilt flest konserter uten å engang ha gitt ut en fullengder, men det er lett å skjønne hvorfor de blir booket til å spille på festivaler verden over. Med sin ekstremt fengende black metal og energiske sceneopptreden er det vanskelig å ikke like dette. Bandets frontfigur Luctus er et kapittel for seg – og er et stilstudie i hvordan man ter seg på en scene. Man formelig kjenner aggressiviteten boble på huden helt ut i publikum, som til å begynne med er ganske stillestående denne kvelden. Det er spredt applaus etter låtene, men det tar ikke ordentlig av foran scenen før den selvtitulerte låta One Tail, One Head og The Splendour of the Trident Tyger blir servert til publikum før kvelden etter hvert avsluttes med Awaken (Being Beyond Form). Kveldens opptreden føyer seg inn i rekken av gode konserter fra One Tail, One Head, men er likevel ikke den beste jeg har sett med dem.

Kvintetten Reptile Master (5/10) har samlet et anstendig antall publikummere, men det musikalske utbyttet passerer sjelden midten av treet. Om man får utslett av prefikset «post» når det er snakk om musikksjangre ville man falt av lasset tidlig under gårsdagens konsert, uten at det skal brukes mot bandet. Vokalen deles mellom bassisten og den ene av gitaristene, uten å skape den dynamikken man føler man savner i Reptile Masters låter. Det hele låter litt tamt og svevende, og man blir usikker på hvilken retning musikken er ment å skulle ta.

Det er ti år og tre skiver siden Obliteration (7,5/10) spilte på steder der de ikke kom inn selv på grunn av aldersgrensen, og kveldens konsert er ifølge bandet den siste i Oslo på en stund. De leverer varene denne gangen også, med brutal death metal akkompagnert av noen seige riff her og der. Vokalist Sindre Solem er tydeligvis ikke helt fornøyd med lyden i starten av konserten: «Kristian trenger mer Arild, jeg trenger mer vokal», adresserer han til lydteknikeren. De fremmøtte i salen er definitivt med på notene til Obliteration, og lokalet har begynt å fylles greit opp. Det headbanges frenetisk på første rad, mens Kristian Valbo trommer som besatt. Midtveis i settet kommer Luctus fra One Tail, One Head ut på scenen og gjør en gjestepptreden til stor applaus fra tilskuerne. Avslutningsvis får vi Sepulchral Rites fra deres siste utgivelse Black Death Horizon, før Sindre Solem takker for samværet og bandet kjører i gang sistelåta, The Worm That Gnaws in the Night.

Gutta i Jack Dalton (7/10) trives på scena, og gir klart uttrykk for det. Vokalist Jimmy Nymoen tilbringer imidlertid like mye tid ute blant publikum, med vekslende grad av suksess. Gjennomsnittsnordmannen liker nemlig ikke å bli dyttet på, kanskje spesielt ikke på en tirsdag, når helgepromillens beskyttende polstring ikke er til stede. Bandets spilleglede og energi kan uansett ikke unngå å smitte over på publikum, og med et knippe gode og fengende låter i beltet skaper Jack Dalton god stemning nede på Pokalen.

Tribulation (8/10) åpner med første låt fra nylig utgitte The Children of the Night, Strange Gateways Beckon. En god åpningslåt både på skive og i livesammenheng, men det tar likevel noen låter før det sitter helt. Jeg er av dem som liker det nye materialet og retningen musikken til Tribulation har tatt, og det er derfor ikke meg imot at mesteparten av konserten er viet den nyeste skiva. Svenskene kan det her med melodier, og musikken kan tidvis minne om Dissection og Watain på sitt mest melodiske. Det topper seg mot slutten av settet når de setter i gang med Holy Libations – for en kul låt det er. Den etterfølges av eminente The Motherhood of God, og siste låten denne kvelden er When The Sky is Black With Devils fra The Formulas of Death. Fra midten og ut var dette en veldig kul konsert, om enn noe anonym i begynnelsen.

Konserten med Man the Machetes har vi dessverre ingen anmeldelse av.

Tekst: Mari Thune, Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken