Kategoriarkiv: Album

Graham Bonnet Band – The Book

Graham Bonnet Band
The Book
Frontiers Records

graham_bonnet_the_book_cover
Graham Bonnet, mannen med en solid portefølje som vokalist i en rekke kjente band, dannet i fjor bandet Graham Bonnet Band, og resultatet er albumet The Book. Albumet består av 11 ferske låter, samt 14 re-innspillinger av Bonnet-klassiskere. Allerede på åpningssporet, Into the Night, får man servert tunge, deilige riff og det tar ikke lang tid før rockefoten følger takten. Materialet ligner på det Bonnet tidligere har gjort med Rainbow og MSG – det er i ekte hardrock-ånd med andre ord. Alt i alt et album med sterke og fengende låter, men den aldrende vokalen er vanskelig å ignorere. Bonnet sliter til tider med de høyeste tonene gjennom albumet og dette er spesielt merkbart på re-innspillingene, så her foretrekkes originalinnspillingene. (6/10)

Elizabeth Mai

 

 

Freedom Call – Master of Light

Freedom Call
Master of Light
Steamhammer

freedom_call_master_cover

 
Æsj da, dette var en nedtur. Misforstå meg rett, Freedom Call er og blir en av småkongene av happy power metal. De tre første skivene er knallfete, men deretter kom det fire kjipe som jeg anbefaler alle å holde seg unna. Men med Beyond (2014) returnerte de med en megaskive som fortsatt holder mål. Stor var derfor skuffelsen da Master of Light dundret ut av høyttalerne. Grunnen er som følger: Et überstygt cover som ser ut som noe jeg selv kunne stått for på barneskolen, kun to fete refreng (og det fra et band som har gjort massive refreng til sitt varemerke), melodilinjer som ikke fenger, og rotete låter som framstår som halvferdige. Den eneste låta som virkelig holder mål er Ghost Ballet. Jeg savner de lettfattelige sing-along-låtene! (4/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Forever Still – Tied Down

Forever Still
Tied Down
Nuclear Blast

forever_still_tied_down_cover
Det relativt nye danske bandet Forever Still debuterte i 2013 med EP-en Breaking Free. Nå er de ute med sitt første album, en hyggelig liten sak på drøye 35 minutter. Vokalist Maja Shining har en allsidig og bra stemme som takler både å være rocka og sjelfull. Hun growler til og med ved et par anledninger, uten at potensielle interessenter burde la seg skremme av den grunn. Musikken er enkel og ærlig, med fokus på gitar og vokal, tidvis krydret med elektronika. Det er absolutt noen gode låter her, men det blir litt for mange mid-tempo låter som beklageligvis oppleves for like. Og når spilletiden er så kort, følte jeg meg ganske fort ferdig med albumet. Men digger du band som Lacuna Coil og Delain har du kanskje noe å hente her også. (6/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Crippled Black Phoenix – Bronze

Crippled Black Phoenix
Bronze
Season of Mist

Crippled_Black_Phoenix_cover

 
Se for deg Black Sabbath spille Pink Floyds Echoes. Bandet leverer med andre ord en ganske velutført, temmelig intetsigende omgang progrock på Bronze. På tross av musikernes kompetanse blir det ganske tamt i det lange løp, der man ikke helt forstår hvor bandet egentlig vil hen med sin musikk. Vil de være voldsomme, storslagne, melodiske, eksperimenterende? Det blir dessverre en rotete blandig til tider. Hvis du har hatt glede av eksperimentell neopsykedelia-inspirert musikk, vil Bronze mest sannsynlig være noe å få med seg. Vokalen tilpasser seg hver sang, alt fra svært reflekterende til veldig rockete. Det har med andre ord en underliggende melodisk kjerne sammensmelta med kraften og råheten til typiske heavy riff og trommer. (6/10)

Monique Mesquita

 

 

Auroch – Mute Books

Auroch
Mute Books
Profound Lore Records

auroch_mute_books_cover
Det finnes et mylder av kullsvart death metal der ute. Auroch bringer lite nytt til bordet med Mute Books. Trioen glimter riktignok til med låter som Say Nothing og den særdeles korte The Keeping, men skiva er stort sett lite imponerende. Direkte dårlig er den imidlertid ikke. Skiva inneholder alt en tilhenger av death metal måtte ønske seg, og vokalene er passe brutale. Bemerkelsesverdig riffing på uventede steder drar dessuten ganske opp. Ellers er det lite originalitet å spore her. Skulle du likevel ønske å kaste deg over Mute Books, bør du kanskje begynne med låta The Bidding. Om du derimot er i overkant kresen, bør du heller ta et dypdykk i hva mer Profound Lore Records har å by på. Der finnes det nemlig mye snadder i stallen. (5/10)

Gerrit Karafiat

 

 

NiteRain – Vendetta

NiteRain
Vendetta
Live Management

niterain_vendetta_cover

 

Gutta med Norges trangeste skinnbukser er endelig tilbake, tre år etter den knakende sterke debuten, Crossfire. Vendetta går rett i strupen med åpningslåta The Threat og slipper ikke taket før etter 11 låter. Her får du servert essensen fra 80-tallets sleaze og hard rock i en rett. En uslåelig og delikat kombinasjon spør du meg. Eimen av Sunset Strip kiler i neseborene, men det blir aldri i overkant glam. Bandet faller ikke for fristelsen å gi seg hen til tant og fjas, og leverer et rått og kompromissløst album fylt med fete gitarriff selvfølgelig. Denne gangen synes jeg bandet har klart å overføre enda mer av energien fra scenen over i fysisk format, og resultatet er intet mindre en formidabelt. Helt klart et av årets beste album! (9/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Saxon – Let Me Feel Your Power

Saxon
Let Me Feel Your Power
UDR Music

Saxon_Let-me-feel-your-power-cover

 

NWOBHM-legendene i Saxon er ute med deres tiende live-album, et opptak fra deres Battering Ram-turné fra 2015/2016. Tretten av sporene er fra München og tre fra Brighton. Ikke nok med det, med i pakken følger også bonusmateriale med atten låter fra Chicago, samt DVD med filmopptak fra de nevnte stedene. Her får man altså både sett og hørt mye fra et av verdens sterkeste heavy-band.

Live-album er ofte enten suksess eller fiasko, og i dette tilfellet er det heldigvis suksess. Her klarer de å fange stemningen både fra scenen og publikum, uten at det blir overprodusert eller kjedelig. Setlista er heller ikke noe å klage på, for her er det både låter fra deres siste fullengder og de gode, gamle klassiske Saxon-låtene, som Denim & Leather og Power and the Glory. Lyden er ikke alltid helt på topp, og enkelte av låtene går i litt for raskt tempo enn det burde gjøre. Men energien og entusiasmen som Saxon alltid bringer, klarer de nå å overføre rett hjem til din stue. Savner dog bonusmateriale som intervjuer og “behind the scenes»-materiale på DVDen.

Det er virkelig synd at Saxon nok en gang hopper over Norge på deres europaturné i november og desember, men da kan denne utgivelsen være redningen. DVDen og albumet passer utmerket med noe kaldt i glasset sammen med dine dedikerte Saxon-venner, eller bare for deg selv
hvis du vil ha litt kvalitetstid. Uansett hvem man velger å dele denne opplevelsen med, får Saxon deg i godt humør og til å haile hele dagen. Best av alt; denne utgivelsen beviser at Saxon er utmerket liveband og at de er her for å bli. (7/10)

Elizabeth Mai

 

 

Svartelder – Pyres

Svartelder
Pyres
Dusktone

svartelder_cover
Svartelders debutplate Pyres har allerede vært ute en stund, men fortjener så absolutt litt oppmerksomhet. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Nordjevel, In the woods… og Carpathian Forest, spiller en tung og stemningsfull form for black metal, og Pyres har blitt et veldig variert og mektig album som virkelig får deg til å finne indre ro og som tar deg med på en reise inn i det ukjente. Den tunge midtempo-musikken skaper stemningen, og med Doedsadmiralens litt krasse vokal som trenger seg inn i marg og ben blir man sittende igjen med en veldig guffen følelse når det hele er over. Pyres er en plate som stadig vokser, så det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg fremover. Absolutt verdt å sjekke ut. (8/10)

Per Aage Melby


 

Myrkur – Mausoleum

Myrkur
Mausoleum
Relapse Records

myrkur_mausoleum_cover

 

Jeg husker jeg ble veldig positivt overrasket da Myrkur kom med platen M på sensommeren i fjor, så det skal også sies jeg hadde litt blandede følelser da jeg hørte at de skulle komme med en akustisk plate. Men skepsisen gikk fort over da det hele satte i gang. Den lyden og klangen som kommer inne i mausoleet gjør noe helt spesielt med stemningen, og Amalies fantastiske vokal oppå det hele gjør at dette bare blir en helt fantastisk opplevelse. Jeg har aldri vært noen stor fan av livealbum, men dette blir helt spesielt og fungerer veldig bra, ikke perfekt men heller ikke langt unna. Så takk til Myrkur og Det Norske Jentekor for opplevelsen. For oss som ikke fikk vært der denne magiske kvelden så er dette et bra plaster på såret. (8/10)

 

Per Aage Melby


 

Insomnium – Winter’s Gate

Insomnium
Winter’s Gate
Century Media

insomnium_cover

 
Finske Insomnium trår til med et konseptalbum på sin sjuende fullengder, som består av én låt på 40 minutter. Musikken er basert på boka Winter’s Gate, skrevet av finske Niilo Sevänen, og ved å følge boka sammen med musikken blir man virkelig tatt med på det vinterlige vikingtoktet Sevänen beskriver. De ulike partiene i låta følger Insomniums tidligere baner allerede fra første vinterstemte intro. Her er både VM i dobbeltpedal, melodiøse gitarer og mer eksperimentelle partier med avvikende vokal og harmonier. Det blir likevel fort litt ensformig rent musikkmessig, og personlig er det de rolige ørebalsampartiene som gjør plata verdt å høre helt igjennom. (6/10)

 

Ane Camilla Helgesen

 

Skálmöld – Vöggurvisur Yggdrasils

Skálmöld
Vöggurvisur Yggdrasils
Napalm Records

skalamold_cover

 

Dette islandske bandet er her ute med sitt fjerde studioalbum siden starten i 2009, og låtene er som sedvanlig fullspekket med norrøne mytologiske referanser. Utgivelsen består av et album og en bonus-CD, men sistnevnte var dessverre ikke tilgjengelig for gjennomhøring. Albumet derimot, er klassisk dobbeltrommet vikingmetal med raske netthinnebilder av både tokt, slag og et og annet bål. Variasjonen i låtene, som spenner fra den kjappeste finske krigermetal, via tung bøsmetal og ned til flerstemte acapella-mannsstemmer, gjør albumet til en fin opplevelse, selv om undertegnedes første møte med bandet på live-DVD’en fra 2013, med Islands symfoniorkester, nok la forventningsterskelen noe høyere enn islendingene fortjener. (6/10)


Ane Camilla Helgesen

 

 

Stilla – Skuggflock

Stilla
Skuggflock
Nordvis Produktion

stilla_cover

 

Stillas forrige langspiller, Ensomhetens Andar fra 2014 opplevde jeg som pur, intens, intelligent og inderlig svartmetall fra de dype nordlige svenske skoger. Den bygde på et godt fundament fra førsteutgivelsen fra 2013, Till stilla falla. Med årets utgivelse Skuggflock har Stilla tatt steget enda dypere inn i det progressive. Skuggflock er mindre desperat enn sine forgjengere, men desto mer avansert. Her bygges kjente metallgrep inn i komplekse musikalske byggverk som både utfordrer kjennerne og appellerer til massene. Om du trodde at svartmetallen var død, så utvikler den seg i beste velgående i Sverige, noe det lille plateselskapet Nordvis med primus motor Andreas Pettersson (vokalist i Stilla) er en herlig eksponent for. Lytt. Mye. (9.5/10)

Helge Kaasin

 

Imperial State Electric – All Through The Night

Imperial State Electric
All Through The Night
Sound Pollution

imperial_cover

 

Navnet Nicke Andersson har i over 20 år mer eller mindre vært ensbetydende med kvalitet, enten det har gjeldt Hellacopters, ISE, eller noen av de andre prosjektene hans, og enten det har gjeldt gitarspill, vokal, låtskriving eller produsering. Kvalitet finnes det absolutt på ISE’s femte album også, men det er et mer ujevnt album enn man er vant til fra den kanten. Tidligere har bandet holdt seg til streit rock, hvor innflytelsene fra KISS har skint gjennom så vel som de fra Beatles, hvilket har fungert bra. Denne gangen strekkes røttene enda litt lenger, og det lefles med både 50-/60-talls pop i tittellåten og Read Me Wrong, samt country på Break it Down. Dette fungerer så der, og det er rockeren Get Off the Boo Hoo Train og de to avslutningslåtene Would You Lie, og No Sleeping, som er høydepunktene på skiva. Selv har jo Nicke sagt at han heller gir ut et album hvert år, hvor kanskje noen av dem ikke er like fantastiske, i stedet for å bruke fem-seks år på et som kanskje heller ikke er så fantastisk, så selv om dette var en liten dupp i formkurven satser vi på at den nærmer seg toppen igjen neste år. (6,5/10)

 

Kjetil Gulbrandsen

 

 

Kvesta – Ibex Arrival

Kvesta
Ibex Arrival
Polypus Records

kvesta_ibex_cover

 

Hva får du om du blander god gammel norsk black/thrash metal a la Aura Noir, Audiopain og Nocturnal Breed, en god dose åttitalls-thrash og kanskje en liten dose punk? Jo da begynner du å nærme deg Kvesta. For det Kvesta presenterer her på sin første fullengder, Ibex Arrival, er god gammel skitten black thrash. Det er kanskje ikke så nytt og revolusjonerende dette her, men etter x antall gjennomlyttinger så begynner dette å bli riktig så fett. Det er ikke noe banebrytende som sagt, men fett nok til at dette kan få dundre løs på full guffe i stua på repeat ganske så lenge før man begynner å bli lei. Vi gleder oss til å følge Kvesta fremover i årene som kommer, for om det fortsetter slik så tror jeg dette kan bli riktig så trivelig. (7/10)

Per Aage Melby

 

 

Vicious Rumors – Concussion Protocol

Vicious Rumors
Concussion Protocol
SPV/Steamhammer

vicious_rumors_cp_cover

 

For snart en mannsalder siden var Vicious Rumors et av de viktigste og mest innovative Bay Area thrash metal bandene. Mye har skjedd siden den gang og tolv album senere er det kun gitarist, Geoff Thorpe, igjen av originalbesetningen samt trommeslager, Larry Howe, som kom med på debuten Soldiers of the Night i 85. Nok historie. Concussion Protocol låter Vicious Rumors, men mangler magien fra glansdagene. I likhet med Electric Punishment (2013) serveres det teknisk thrash og power metal på høyt nivå, men låtsubstansen er det så som så med. De to sterkeste låtene, Last of Our Kind og Every Blessing is a Curse, viser riktignok litt glimt av gammel storhet. Alt i alt et godkjent album som på ingen måte gjør skam på varemerket Vicious Rumors. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Trap Them – Crown Feral

Trap Them
Crown Feral
Prosthetic Records

trap_them_cover

 

Trap Them er og blir ultrakult, selv om ikke alt de har kommet med har holdt like høy standard. Men på Crown Feral er det så fantastisk mørkt og voldelig at man suges inn i et landskap som det er vanskelig å komme seg ut av. Det er fortsatt crust/grindcore, men aldri har jeg hørt bandet mer balansert (hvis det går an å si om disse gutta) når det gjelder å variere mellom fart og tyngde. Faktisk er det når de er på sitt tyngste at det låter heftigst. På Malengines Here, Where They Should Be og Twitching The Aura, er det så svart og depressivt at man automatisk febrilsk begynner å lete etter antipsykotika i medisinskapet. Og når Kurt Ballou (Converge) nok en gang står for innspillingen, så skjønner alle at det oser kaos over hele fjøla. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Soilwork – Death Resonance

Soilwork
Death Resonance
Nuclear Blast

soilwork_death_cover

 

Det begynner å nærme seg akkurat ett år siden Soilwork gav ut forrige fullengder, så at det kom et nytt slipp nå var en smule overraskende. Men Death Resonance er ikke et nytt album i så måte. Her snakker vi kun to nye låter, og resten er rariteter i form av bonuslåter, primært tidligere utgitt kun i Asia, samt noen remixer av eldre låter. I mine ører er DR strengt tatt ikke et must å ha i samlingen, men liker du Soilwork så finner du nok noe snacks. De to nye låtene, Helsinki og Death Resonance, er helt ok, men oppskriften er akkurat som før; melodiøs death metal med forholdsvis enkle melodier. Heldigvis har de med låta The End Begins Below The Surface. Den viser Soilwork på sitt mest ekstreme, og det funker så bra at vi håper på mer! (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Imperium Dekadenz – Dis Manivbs

Imperium Dekadenz
Dis Manivbs
Season of Mist

imperium_dekadenz_cover

 

Det sør-tyske tomannsbandet Imperium Dekadenz åpner opp hele 10 nye mektige musikalske rom merket med den romerske gravskriften Dis Manivbs («til de dødes ånder») i sitt dekadente svartmetall-imperium. Dette er deres femte langspiller siden starten i 2004. Vespasian (trommer, gitar, bass, synthesizer) og Horaz (vokal, gitar, synthesizer) lager atmosfæriske byggverk med majestetiske melodier, vekslende mellom rolige, gjerne akustiske partier, og hurtige tremolog-gitarer og blast beats, mens det tunge synthesizer-reisverket holder det hele sammen. Dessverre blir det hele lite utfordrende rent musikalsk-arkitektonisk. Melodiene holder ikke alltid, og selv om intensjonene er mørke, så fremstår låtene som litt for myke og uten kanter. (7/10)

Helge Kaasin

 

 

Horseback – Dead Ringers

Horseback
Dead Ringers
Relapse Records

horseback_cover

 

Etter fire år følger Horseback endelig opp den kritikerroste New Dominions. Som vanlig står det eksperimentelle i fokus hos bandets eneste faste medlem Jenks Miller. Han lar ikke noe være uprøvd med Dead Ringers. Albumet er et stormende brygg av suggerende og psykedelisk musikk og går langt i å utforske hans eget musikalske univers. Det finnes imidlertid også enkelte partier med noenlunde normal låtstruktur. Helt metal blir det imidlertid aldri og skiva kan kanskje oppleves som litt vel drømmende. Likevel er alt Miller gjør av meget høy kvalitet. Særlig låter som Shape of the One Thing og In Another Time, In and Out er spesielt gode. Det er imidlertid giganten Descended From the Crown som er kronen på verket med sine seksten minutter. (7/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Halshug – Sort Sind

Halshug
Sort Sind
Southern Lord

halshug_cover

 

Hva som er hardcore eller ikke er tidenes kjipeste diskusjon. Lydmessig derimot, så har de danske crusterne gått noen skritt nærmere hardcore på platen, Sort Sind og produksjonen er ikke så kornete som på tidligere utgivelser. Selv om man ikke er en snobb på området, så får det platen til høres litt tam ut enn tidligere utgivelser. Hvis du er ute etter crust-punk og hardcore, så vil nok platen Sort Sind gi deg det, men ikke noe særlig mer heller. Mangel på spenning og gamle triks kan tilskrives tradisjon innen sub-sjangeren, men uansett hvor mye selskap som Southern Lord dytter frem band som Halshug, så er og blir denne platen midt på treet. Da kan det skrikes om at man ikke forstår sjangeren til man blir blå i trynet, for det blir i så fall det eneste forsvaret for platen. (5/10)

Knut Gigstad